Of the Monstrous Pictures of Whales
By Philip Hoare, writer based in Southampton, UK
Translated by Eirik Ulltang Birkeland for Språkverkstaden
Philip Hoare at Burton Constable Hall, East Yorkshire, UK. Photo: Martin Rosenbaum
Of the Monstrous Pictures of Whales
'Some of us... have seen it looking old, as if the immemorial ages had been stirred up from the undisturbed bottom of ooze...If you would know the age of the earth, look upon the sea in a storm'. - Joseph Conrad, The Mirror of the Sea
A long, long time ago, Olaus Magnus, for the benefit of his fellow bishops, filled the storm-racked northern seas with terrors. Monsters. They, and the ocean itself, were more tests of faith than actual animals or elements. The wild world stood as a barrier to be surmounted, and used. God gave us dominion over the earth and its creatures, all subservient to Man as he sold the world. It would be a long time before Conrad could declare that the sea was not a navigable element, but an intimate companion. We still shook in fear.
And they were amazing, these sixteenth-century science-fiction recreations of what the Scandinavian bishop had seen on his travels, or the stories he had gathered there. Sea hyenas with boar's tusks and multiple eyes set in their squarrose sides. Starfishes with human faces. Tentacled columns of krakens and writhing sea serpents snatching desperate sailors from their ships. Magnus warned his fellow clerics not to even imagine these evils, for fear they might be dragged down into the depths, mitres, croziers, and all.
Uhyrlige bilder av hvaler
'Noen av oss… har sett at den ser gammel ut, som om det er de eldgamle tider som har blitt rørt opp fra den uforstyrrede mudderbunnen… Den som vil vite jordens alder, bør se til havet ved uvær.' - Joseph Conrad, The Mirror of the Sea, (oversettelse)
For lenge, lenge siden fylte Olaus Magnus de stormherjede nordlige havene med frykt, til nytte for sine medbiskoper. Monstre. De, og havet selv, var i større grad en prøve på hvor sterk man var i troen, enn faktiske dyr eller stoffer. Den ville delen av verden ble en barriere som skulle overvinnes – og brukes. Gud ga oss herredømme over jorden og dens skapninger; alle ble underlagt mennesket og dets utsalg av verden. Det skulle ta lang tid før Conrad erklærte at havet ikke var et element som kunne navigeres, men en nær følgesvenn. Og vi skjelver fortsatt av frykt.
De var fantastiske, disse sciencefictionaktige gjengivelsene fra 1700-tallet av det den skandinaviske biskopen hadde sett på reisene sine, eller historiene han hadde samlet der. Sjøhyener med et villsvins hoggtenner og flere par øyne langs de skjellete sidene. Sjøstjerner med menneskeansikt. Kolonner av tentakkelrike krakener og buktende sjøormer som grafser til seg desperate sjømenn fra skipene. Magnus advarte biskopkollegene sine om at de ikke engang måtte se for seg denne ondskapen, av frykt for at de ville bli dratt ned i dypet med bispelua, bispestaven og alt.
Gesner Many Eyed Sea Monster, 1560
And yet—there was a truth here. Strange beasts did disport themselves in these waters; and still do. Narwhals with tusks almost impossible to believe as belonging to a mammal and not a piece of baroque furniture. The graphic beauty of orcas, their white patches the origin of the sea hyena's manifold eyes.
Set all this, as Herman Melville mischievously did, in his chapter, 'Of the Monstrous Pictures of Whales' in Moby-Dick—a book which became a modern bible, an industrial revolution version of creation myth—and you see nature as a different kind of resource. A solace, an entertainment, a diversion for our own new sins.
Orca culture predates human culture; it is they, the killer whales, who are the most successful mammals on the planet, not we killer humans. They're been around in their present evolved state for six million years. They are sentient, socially organised and sophisticated animals, with discretions, tastes, dialects and dislikes of their own. (I often wonder what picture they would paint of us, if they could be bothered). They, like their dolphin cousins, may even be more emotionally equipped than humans, to deal with their complex and multifarious social existences, lived out in pods to which they remain faithful, all their lives. Home to a whale is other whales. They cannot exist without each other.
How far we think we are, from all those talismans, superstitions, charms, terrors and unknowable harms of the past. Now we consider the ocean an appropriated part of our world, our flooded backyard. Something to fly over with barely a backward glance, even when it rises up to remind us of its presence. A cistern for our progress, a sink for our sins. If the ocean contains our narrative, of progress, colonisation, appropriation and neglect, then the whale swims resolute among and in-between and beyond these stories, like constellations in the sky, where stories began, seemingly unchangeable, yet subtly turning, coming together and drifting apart.
The whale has became what we wanted her to be. She and her tribes. Aliens to those who first saw them, bearers of myth and allegory, from Europe to America, from Asia to the Pacific islands, before any of those places had names. Their dream-like assignations, of love and hate, came together in our collective imaginations, as sea dragons at the edge of the unknown world. Eldritch, uncanny, dumb mouths into which we might be swallowed, portals to other worlds, islands that might sink. Emblems of heaven or hell.
Slowly we encompassed and defeated them, at the end of our harpoons. We did it with our culture, too, drawing them from the medieval sea into the modern sea, from the dark ages, down the whale roads. In Spenser's The Faerie Queene, inspired by Olaus's maps and mad accounts, they become baroque insignia, embroidered on the Virgin Queen's gown—
an hideous Host array'd
Of huge Sea-monsters, such as living Sense dismay'd.
Spring-headed Hydraes, and Sea-shouldring Whales,
Mighty Monoceros, with immeasured Tails
—an army of prelapsarian, bodice-ripping others, waiting to acquire new meaning in our inverted psychodrama. They balanced with the burden laid upon them, with the ballast of their own persistence. Shakespeare subsumed their shapes, rationalised them in the new psychosis which set humans at the centre of the world. Hamlet, Prince of Denmark, looks into the sky and sees a cloud. 'Very like a whale', he says.
It's a con, a put-on. Who's fooling who? The prince's neurosis is born of the rapidly dawning awareness that he and his kind are already out of kilter with the rest of the existence. Things can only ever be like other things; it is the curse of culture. Whales are airy allegories, the biggest living things, yet never seen. As Nature abhors a vacuum, humans abhor their own ignorance. So they invented new roles for themselves as they began the great cull; to rid the world of unnecessary mystery, lest it overtake them. What we observe we destroy.
Men samtidig lå det en sannhet i det hele. Merkelige udyr lekte seg i det nevnte farvannet, og det gjør de fortsatt. Narhvaler med hoggtenner som man heller ville forbundet med barokke møbler enn et pattedyr. Spekkhoggere med et billedskjønt utseende, med hvite partier som ga opphav til sjøhyenens mange øyne.
Hvis man så tar for seg alt dette, slik Herman Melville gjorde i kapitlet «Uhyrlige bilder av hvaler» i Moby-Dick – en bok som ble en moderne bibel, en versjon av skapelsesmyten fra den industrielle revolusjonen – vil naturen tre frem som en ressurs av et helt annet slag. Den blir en trøst, den blir underholdning og en avledning for våre nye synder.
Spekkhoggernes kultur er eldre enn menneskenes kultur; det er denne arten som er det mest vellykkede pattedyret på planeten, ikke mennesket. Spekkhoggerne har vært på sitt nåværende utviklingstrinn i seks millioner år. De sanser, de er sosialt organisert, og de er avanserte dyr – med både dømmekraft, smak, egen dialekt og egen vilje. (Jeg lurer ofte på hvilket bilde de hadde malt av oss mennesker hvis de tok seg bryet med det.) I likhet med sine søskenbarn delfinene er de kanskje bedre følelsesmessig utstyrt enn menneskene; de må kunne håndtere en kompleks og mangeartet sosial eksistens i en flokk som forblir den samme hele livet. En hval finner sitt hjem blant andre hvaler. De kan ikke eksistere uten hverandre.
I dag føler vi oss langt borte fra talismaner, overtro, trylleformularer, frykt og ukjente skader fra fortiden. Vi anser havet som en del av verden som er i vår besittelse – som en slags oversvømt bakhage. Noe vi flyr over uten å se oss tilbake, selv ikke når det reiser seg for å minne oss om sin eksistens. En samlebrønn for vår fremgang, en utslagsvask for våre synder. Hvis havet rommer våre fortellinger – om fremgang, kolonisering, tilegnelse og forsømmelse – kan man si at hvalene svømmer resolutt blant, innimellom og forbi disse fortellingene, lik en skyformasjon som først fortalte noe som virket uforanderlig, for så å endre seg, flyte sammen med noe annet og gli bort.
Hvalen er blitt det vi ønsket at den skulle være. Den og flokken. De var fremmede for de første som så dem, og slik ble de bærere av myter og allegorier, fra Europa til Amerika og fra Asia til stillehavsøyene – før et eneste av disse stedene var navngitt. De gir oss drømmelignende assosiasjoner til kjærlighet og hat, og dette smelter sammen i vår kollektive fantasi, som var de sjøuhyrer på kanten av den ukjente verden. Uhyggelige, nifse og stumme munner som kan svelge oss, portaler til andre verdener, øyer som kan synke. Symboler på himmel eller helvete.
Sakte omringet vi dem og overvant dem – der i enden av harpunen. Det gjorde vi også ved hjelp av kulturen vår, ved å flytte dem fra middelalderens hav til det moderne havet, fra de mørke århundrene til hvalfangstens tidsalder. I Edmund Spenser’s The Faerie Queene, som er inspirert av Olaus’ kart og sprø fortellinger, blir de barokke symboler som er brodert på jomfrudronningens kjole:
an hideous Host array'd
Of huge Sea-monsters, such as living Sense dismay'd.
Spring-headed Hydraes, and Sea-shouldring Whales,
Mighty Monoceros, with immeasured Tails
Vi ser en hel armé av før-edenske seksualrovdyr som bare venter på å få en ny betydning i vårt omvendte psykodrama. De måtte balanseres mot den byrden som ble tillagt dem, med deres egen standhaftighet som ballast. Shakespeare tok dem til seg og forklarte dem gjennom en ny type psykose som satte menneskene i verdens midte. Hamlet, prinsen av Danmark, ser opp på himmelen og får øye på en sky. «Som en hval?» spør han.
Det er lureri, ren bløff. Men hvem lurer hvem? Prinsens nevrose er et resultat av den raskt gryende bevisstheten om at han og hans likemenn allerede er i utakt med resten av eksistensen. Ting kan alltid bare ligne på noe annet – det er kulturens forbannelse. Hvaler er luftige allegorier – de største levende vesener, men likevel aldri sett. Slik naturen avskyr vakuum, avskyr mennesket sin egen uvitenhet. Derfor fant menneskene opp nye roller for seg selv idet den store nedslaktingen begynte: Verden skulle kvitte seg med unødvendige mysterier, slik at ingen fikk overtaket på mennesket. Det vi ser, ødelegger vi.
Stranded sperm whales - Photo: Jeroen Hoekendijk
Stranded on our shores, these mighty salt-sea mastodons—as Ishmael, Melville's deeply unreliable narrator, saw them—lay expiring on the sands. They lay there this Christmas, twenty-twenty, a dark vision at the end of a dark year in eastern England as I write this, in another storm that shakes my house like a ship. As ten sperm whales rolled in the brown surf of a Yorkshire beach, too far to rescue, too near to reach, they were quickly forgotten in the news cycle, and we moved on, as if they were formed of clouds themselves, only shaped out of water and storm.
These deceived animals were fated ambassadors from whale nations, stirred from the deep to deputise for their kind. They offered us their own bodies. We took them. We saw them as omens of plague or good fortune, and depicted them, and their flaccid generative organs, as conquered beasts, stripped of potency and will. Shifting in our art, consumed by our industry, they lay like giant salmons, consumed by the Enlightenment under a silver dish. Shamed, anonymous, and in their namelessness, more powerful than ever, like dead albatrosses slung around our necks. Their bones furnished our stately halls.
One sperm whale that came ashore on that same Yorkshire beach, two hundred years ago, in 1825, would be commemorated in Moby-Dick as a kind of baroque amusement, on whose prodigious jaws the local lord of the manor might swing, even as, in his amateur laboratory, he generated magical electricity like Victor Frankenstein to bring the animal back to life. It is the only whale mentioned in Melville's book that really existed. But it is hard to believe it at all.
Strandet ligger disse mektige saltvannsmastodontene der – slik Ishmael, Melvilles upålitelige forteller, så dem – mens de sakte dør. De lå der julen 2020, som en mørk åpenbaring i slutten av et mørkt år i Øst-England idet jeg skriver dette, i enda et uvær som skaker huset mitt som et skip. Da den brune brenningen ved en strand i Yorkshire skylte i land ti spermhvaler – for langt borte til å redde, for nær til å nå – ble de raskt glemt i nyhetene, og vi gikk videre, som om de også bare var skyer dannet av vann og uvær.
Disse villedede dyrene var skjebnebestemte ambassadører fra hvalnasjonene, rørt opp fra dypet som stedfortredere for sin art. De tilbød oss sitt eget legeme. Vi tok det. Vi anså dem som varsler om pest eller stor rikdom og så dem for oss med visne forplantningsorganer, blottet for potens og vilje. Med endret symbolikk i kunsten og industrialisert forbruk ble de som gigantiske lakser, servert til opplysningstiden på sølvfat. Skambefengte, anonyme og navnløse, men mektigere enn noen gang, hang de som døde albatrosser rundt nakken på oss. Beina deres prydet våre majestetiske haller.
En spermhval som fløt i land på samme strand i Yorkshire for to hundre år siden (i 1825), ble i Moby-Dick feiret som en slags barokk underholdning. Der kunne den lokale godseieren svinge seg på de enorme kjevene, samtidig som han laget magisk elektrisitet i amatørlaboratoriet sitt, som Victor Frankenstein, slik at han kunne få liv i dyret igjen. Dette er den eneste hvalen i Melvilles bok som faktisk eksisterte. Men det er vanskelig å i det hele tatt tro på det.
Philip Hoare at Burton Constable Hall, East Yorkshire, UK. Photo: Martin Rosenbaum
Melville, the young American, caught between perfidious old Europe and a utopian new republic, saw it all in transcendental, rampageous, hilarious terms, whales as monstrous pictures from the past turned around to be carriers anew. Whales/slaves/refugees. He asked if the whale would diminish, perish under the onslaught. No, he concluded, presciently, in 1851; because the world would be flooded anew, and the whale would spout his frothed defiance to the skies.
Melville, den unge amerikaneren som var fanget mellom det svikefulle, gamle Europa og en utopisk ny republikk, så det hele som noe transcendentalt, uregjerlig og morsomt. Det uhyrlige bildet fra fortiden ble snudd til et bærende element. Hvaler/slaver/flyktninger. Han spurte om hvalen ville svekkes eller gå under i det voldsomme angrepet. Nei, konkluderte han, forutseende, i 1851 – fordi verden ville bli oversvømt på nytt, og hvalen ville sprøyte sin frådende motstand mot himmelen.
Rockwell Kent’s drawings for Moby-Dick, or The Whale, 1930
By the time I came alive, a wriggling little sperm full term, mother ships were being sent out from our post-war nations, Britain and Norway and Japan, having learned nothing from the recent mechanised slaughter of their own kind. In polar seas, far from polite society and civilised comment, the cull continued, at a pace. The skies were filled with spotter planes and helicopters surveying the fragmenting ice. The aurorae shimmered, sparked by storms on a distant star.
One sound to save them all, out there in the silence, where no one could hear them scream. It was almost too late: the recording of the humpback's song, an audible demonstration of another culture, was detected off Bermuda, Shakespeare's island of strange noises, by the hippie-ish Roger Payne and Scott McVay. Released as an album, alongside Led Zeppelin and David Bowie. They made their mark anew, in our culture, in the pop charts.
At that moment, as Prospero drowned his books, we detected alien signals: in the deep Atlantic, not outer space. In our deaf ears, they acquired personhood, being, sentience, these sounds, because we identified ourselves in them, as if we were swallowed. I was a young boy, then, with my two sisters, pestering my parents to take us to see whale. The performer in a safari park.
I found a cache of old photos, lucent transparencies taken by my father that day. He was never a good photographer, my father. But somehow, after all this time, Ramu emerges from his concrete swimming pool, painted a mocking turquoise blue. It is the sunlight of the past. For a moment, the moment in which my father presses the shutter button, the whale hangs there, in mid-air, briefly free. Then he catches the reward for his tricks—a fresh fish—and falls back into the water.
I etterkrigstiden, da jeg ble født, sendte nasjoner som Storbritannia, Japan og Norge ut moderskip – som for øvrig er et utspekulert og potent begrep – for de hadde tydeligvis ikke lært noe av den nylig avsluttede industrialiserte slaktingen av sin egen art. I polhavene, langt fra samfunnets høflighet og siviliserte diskusjon, fortsatte dette i rolig tempo. Himmelen var full av speiderfly og helikoptre som overvåket det fragmenterte isødet. Imens bølget nordlyset – det var igangsatt av stormer på en fjerntliggende stjerne.
Én lyd kunne redde dem alle der ute i stillheten hvor ingen kunne høre deres skrik. Det var nesten for sent: Opptaket av knølhvalens sang, en hørbar fremvisning av en annen kultur, ble gjort utenfor Bermuda, øya der det merkelige skjer hos Shakespeare, av de hippieaktige Roger Payne og Scott McVay. Det ble utgitt som album, side om side med Led Zeppelin og David Bowie. Igjen satte hvalene merker i vår kultur, på poplistene.
I det øyeblikket, samtidig som Prospero druknet bøkene sine, hørte vi fremmede signaler – ikke fra det ytre rom, men fra Atlanterhavets dyp. I våre døve ører fikk disse lydene personlighet og form, fordi vi identifiserte oss med dem, som om de svelget oss. Jeg var bare en gutt den gangen, og jeg og de to søstrene mine maste hull i hodet på foreldrene våre for å få dra og se på hvaler. Utøveren befant seg i en safaripark.
Jeg fant noen gamle bilder – lysbilder som faren min hadde tatt den dagen. Han var aldri noen god fotograf, faren min. På en eller annen måte klarer likevel Ramu å komme opp av et svømmebasseng av betong malt i en hånlig turkisblå farge. Dette er fortidens sollys. I et øyeblikk, det samme øyeblikket som faren min tar bildet, henger hvalen der i luften, fri i et sekund. Så fanger han belønningen for oppvisningen – en fersk fisk – og er tilbake i vannet igjen.
Ramu, Windsor Safari Park, Berkshire, UK. Photo by Hoare’s father
That was the moment that changed me, the poor unswimming thing I was, and still am, despite my daily attempts to join the sea, flapping about in it in the dark hours of winter mornings, like a badly wound-up clockwork toy. I couldn't look upon a living whale after that suburban spectacle, as stupid as I was. The guilt was too much. It took me three decades before I could bear to witness them—out there, in the Atlantic, off the shores of Cape Cod or the Azores, or even in the Indian Ocean, off an island which stood in for Eden. There they were leaping not for fish from a bucket, but for the ecstasy of being alive. Of having survived. I peered in their great glassy eyes, watching them watching me.
It is a disconcerting thing, to be eyed up by another sentient being. One feels awkward and rude, for not introducing one's self, or for pissing on their door. That distance was never closed, no matter how near I got, rolling with the whales, turned round and round in their placid, self-storms. Echo-located, washed with sound, I was unmothered and lost, and set off on a new course.
And as I looked back, from my history to theirs, I saw the story unspooling, like a film, winding all the way back to the beginning, and starting all over again.
Dette øyeblikket forandret meg, svømmeudyktig som jeg var, og fortsatt er, til tross for daglige forsøk på å bli ett med havet mens jeg plasker rundt i det i de mørke vintermorgenene, som en dårlig opptrukket trekk-opp-leke. Jeg klarte ikke å se levende hvaler etter denne familieforestillingen, dum som jeg var. Skyldfølelsen ble for stor. Det tok meg tre tiår å klare å se på dem der ute – i Atlanterhavet, utenfor kysten av Cape Cod eller Asorene, eller i Det indiske hav, utenfor en øy som kunne symbolisere Eden. De hoppet ikke etter fisk fra en bøtte, men i ekstase over livet. Over å ha overlevd. Jeg så inn i de store, glassaktige øynene deres og studerte dem mens de studerte meg.
Man blir fort forlegen av å bli betraktet av en annen sansende skapning. Man føler seg flau og frekk for ikke å presentere seg selv, eller for å trå inn på deres territorium. Denne avstanden ble aldri borte uansett hvor nær jeg kom, og hvor mye jeg lekte meg med hvalene og snudde meg rundt i deres rolige, men stormende nærvær. Lokalisert med ekkolodd, overøst av lyd, morløs og fortapt måtte jeg finne en ny kurs.
Og da jeg så tilbake, fra min historie til deres, så jeg historien vikle seg ut, som en film som ble spolt helt tilbake til begynnelsen, for så å starte på nytt.
Photo: Andrew Sutton
