Wild Living Marine Resources Belong to Society as a Whole

By Randi Nygård

Zeppelin Observatory in Ny-Ålesund

Wild Living Marine Resources Belong to Society as a Whole - On art and laws

What can laws and natural resource management tell us about our relationship with nature and our surroundings? The name of the art project “Wild Living Marine Resources Belong to Society as a Whole” comes from Section 2 of the Norwegian Marine Resources Act. It explores the wording of the act not just in terms of standard, legal definitions, but also by taking an open, poetic and profound look at different ways of viewing nature, natural resource management, societal responsibility, language use and values. As an interdisciplinary project, it involves biologists, poets, anglers, lawyers, philosophers, fishers, young people and artists.

In 2017, Karolin Tampere and I published an anthology with the same name as the project. Our work will continue this autumn with a series of events at the art gallery Kunstnernes hus in Oslo.

As an artist, I believe that as artists we can pose naive questions, but also profound and occasionally good ones, to people from other disciplines such as biology, climate research, law and philosophy. We don’t always understand the methodologies of their fields, but we have been trained to cast an inquisitive, sensitive and poetic eye on things that other people understand and perhaps take for granted.

In today’s complex world where we suffer from information overload, people are increasingly alienated and removed from nature and from how society and resource management operate. If we are unable to see how our life relates to bigger societal structures and natural cycles, it becomes difficult to imagine other possible communities, social structures and ways of living with and in nature. I believe that knowledge, emotions and poetry are all needed to feel and understand the various relationships we have with our surroundings and hence with ourselves.

The project “Wild Living Marine Resources Belong to Society as a Whole” is part of Ensayo #4, an international, interdisciplinary project to explore resource management, language, values and identities related to coastal areas and seas. The aim is to find new and better ways to study, understand, explain and respond to the big resource-related, environmental and climatic problems we face.

In Norway, Søssa Jørgensen, Geir Tore Holm, Karolin Tampere and I are taking part in Ensayo #4. In 2015, we started looking into what the law has to say about the management of Norway’s coastal areas and seas.

In Norges lover, a book containing all of Norway’s statues, I found the Marine Resources Act of 2008. Section 2 really leapt out at me: “Wild Living Marine Resources Belong to Society as a Whole.” I found it poetic, romantic and paradoxical. How could a sentence like that be a law? Why does it say “wild living”? What is meant by “belong to”? What is the relationship between society, the resources and the wild living resources? What conception of nature lies behind that sentence and our natural resource management? What meaning and value do the sea and nature have beyond being a resource for us? What is meant by a whole ecosystem? Must we view ourselves as being outside nature in order to manage it? What is a resource, and what is not a resource? Is society part of an ecosystem and are ecosystems part of society? And what is ecosystem-based management, the system introduced by the Marine Resources Act of 2008?

In March 2016, at the Kurant exhibition space in Tromsø, Karolin Tampere and I put various questions of this kind to artists, fishers, environmentalists, lawyers and researchers with backgrounds in both the social and natural sciences. Those conversations and people’s answers formed the basis for the book we published the following year, with contributions from several people from Tromsø.

Wild living resources are taken for granted by my uncle, whose livelihood involves harvesting from the sea, as my family has done for many generations. “We have to make a living somehow”, he says, “and for us, fish are a resource”. Why did the wording of the law seem so strange to me? Doesn’t it reduce wild living fish to a mere resource? What about the intrinsic value of the individual? Can fish at the same time be individuals, resources and part of our society? The Animal Welfare Act states that all animals have an intrinsic value irrespective of their utility value for humans.

I think we sometimes ignore the wild animals and plants in our immediate surroundings, paradoxically because they aren’t resources for us. In towns they are often seen as a nuisance that doesn’t belong there. With that in mind, the word resources may in this case also mean that we notice the fish and are conscious of the fact that we are taking their lives so that we can live.

In Tromsø, the lawyers explained that the term “wild living” was used because we have a separate law on aquaculture, so farmed fish had to be excluded from the Marine Resources Act. As one of them said: “In the old days we had salmon, and everyone knew that it was wild, but now most of our salmon is farmed.”

To me, wild living still resonates of power and freedom.

The law says “belong to”. One reason for this is that the Sámi Parliament of Norway protested against other wordings like “are owned by” when the Marine Resources Act was revised in 2008. Because how can wild and living things be owned by anyone at all? And different people may have different notions of who is part of “society”. “Belong to” implies that something belongs, but it’s less strong, and it doesn’t claim ownership rights. It also suggests that society has a responsibility for the wild living resources. The wording is supposed to ensure that the resources benefit society, even if we have a system of private rights to fishing quotas.

A successful management of the oceans, we also learned, is not about managing the fish, but rather about influencing people and their actions. Because you cannot control wild things, so management is largely about building knowledge and spreading the right values amongst people.

That involves using models, such as ecosystems. An ecosystem is a representation, not something that exists in nature. It gives a picture of how some things interact with each other in a given environment. But no model can include everything.

Most of the people we interviewed in Tromsø didn’t see any contradiction between considering themselves to be part of nature and being able to analyse, plan and manage. And no-one claimed we had a right to harm the environment. Nevertheless, the human race is in the process of causing irreversible damage to the world in which we live: nature. Why is our conduct at odds with our values? Shouldn’t we manage the use of all natural resources in new ways based on new mindsets, models and laws?

When I interviewed Arne Johan Vetlesen for our book, we were sitting by a window in the University of Oslo. I asked the professor to imagine nature as a language that is constantly developing, and which expresses something that we cannot grasp. In response, Arne Johan asked me to look at the trees that were moving in the wind outside. He said that normally we think that the wind moves the trees. Although we say that a tree is moving in the wind. In our mechanistic and simplistic worldview, lifeless things are moved by external forces. And although I was searching for new ways to see plants and animals as living things, I also viewed the trees like that, as static, only moved by the wind. Could the tree put up resistance? Or was it moving with the wind so it wouldn’t break? Suddenly I understood what is meant by a mechanistic worldview. Vetlesen went on to say it is unlikely that the wind is the only force acting here, as we know that trees are living things capable of movement, for example towards the sun. But we have a tendency to forget that and to be blind to their way of being.

In psychology, the term oceanic feeling refers to an existential feeling of the self dissolving and becoming one with the world, in a limitless moment. I believe that artists often seek those moments, as part of the flow of their creative process; in their encounters with other things, beings and people. Freud, who had never experienced this oceanic feeling himself, saw it as a narcissistic longing for the stage of childhood when the child is still unaware that the external world isn’t part of it.

The text of the Marine Resources Act juxtaposes wild living things, resources and society. Perhaps oceanic feelings can also shed light on the relationship between them. In those moments, we have no fixed reference points. When art and poetry are at their finest, they can elicit a strong experience of something that cannot be reduced to information, or be understood or explained.

I think it makes sense to draw on poetic experiences if the goal is to represent animals and plants better in our laws. Of course we need rational laws and rules and models to follow, but I believe that there should be greater emphasis on poetry and mystery, to help us conceive of ourselves as part of nature and nature as part of society. We need some new models.

The philosopher Derrida wrote in his book The Animal That Therefore I Am that ideas about the animal, if they are possible, must come from poetry.

Derrida started thinking about this after being seen naked by his cat. He wrote a whole book as a result of his encounter with the mysterious and inscrutable gaze of the cat on him as an old man.

Normally, poetic experiences cannot be pinned down. And Derrida couldn’t know how the cat experienced the situation, but he felt something powerful at the moment when their gazes met.

At their best, that is precisely what art and poetry do: bring us closer to the unfathomable. Art can tell us things that cannot be expressed in words, and thus gives us another kind of knowledge about the world. And as I see it, artists don’t need to make the world poetic, because the world is inherently poetic.

Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet - Om kunst og lover

Kva kan lover og forvaltning fortelje oss om forholdet vi har til naturen og til omgjevnadene våre? Kunstprosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet har fått namnet sitt frå paragraf 2 i den norske havressurslova. Det undersøkjer lovteksten ikkje berre i lys av dei vanlege, juridiske definisjonane, men med ei open, poetisk og grunnleggjande tilnærming til dei ulike natursyna våre, forvaltning av naturressursane, fellesskapsansvaret, språkbruk og verdiar. Prosjektet er tverrfagleg og involverer biologar, poetar, fiskeentusiastar, juristar, filosofar, fiskarar, ungdommar og kunstnarar.

I 2017 gav Karolin Tampere og eg ut ein antologi med same namn som prosjektet. Arbeidet held fram i haust med ein serie arrangement på Kunstnernes hus i Oslo.

Som biletkunstnar trur eg at vi kunstnarar kan stille naive, men grunnleggjande og av og til gode spørsmål i møte med folk frå andre fagfelt, som biologi, klimaforsking, juss og filosofi. Vi forstår ikkje alltid metodane til dei ulike faga, men vi er trena til å ha eit undrande, følsamt og poetisk blikk på ting andre forstår og kanskje tek for gitt.

I dag, i vår komplekse verd med overveldande mykje informasjon, er vi menneske stadig meir framandgjorde og fjerna frå naturen og frå korleis samfunnet og ressursbruken vår fungerer. Og om vi ikkje evnar å sjå korleis livet vårt relaterer seg til større samfunnsstrukturar og naturlege krinsløp, er det også vanskeleg å sjå føre seg andre moglege fellesskap, sosiale strukturar og liv med og i naturen. Eg trur at både kunnskap, kjensler og poesi kan vere nødvendig for å kjenne og skjøne dei ulike forholda vi har til omgjevnadene våre og dermed også til oss sjølve.

Prosjektet Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet er del av Ensayo #4, eit internasjonalt og tverrfagleg prosjekt som undersøkjer forvaltning, språk, verdiar og identitet som er knytt til kyst og hav. Målet er å granske, forstå, formidle og handtere dei store ressurs-, miljø- og klimaproblema vi står overfor, på nye og betre måtar.

Søssa Jørgensen, Geir Tore Holm, Karolin Tampere og eg er del av Ensayo #4 i Noreg. Vi begynte å undersøkje kva lovene sa om forvaltning av kyst og hav her til lands i 2015.

I Norges lover fann eg havressurslova av 2008. Paragraf 2 stakk seg tydeleg ut og sa: «Dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Eg synest den var både poetisk, romantisk og motsetnadsfylt. Korleis kunne ein slik setning vere ei lov? Kvifor står det «viltlevande»? Kva er «ligg til»? Kva er forholdet mellom fellesskapet, ressursane og det viltlevande? Kva natursyn ligg til grunn for setninga og for vår forvaltning? Og kva meining og verdiar har havet og naturen utover det å vere ein ressurs for oss?Korleis kan ein forstå eit heilt økosystem? Må vi sjå oss sjølve som utanfor naturen for å forvalte han? Kva er ressursar, og kva er ikkje ressursar? Er fellesskapet ein del av økosystema og økosystema ein del av fellesskapet? Og kva er ei økosystembasert forvaltning, som havressurslova la om til i 2008?

I mars 2016 på visingsrommet Kurant i Tromsø, stilte Karolin Tampere og eg fleire slike spørsmål til kunstnarar, fiskarar, miljøvernarar, juristar og forskarar innanfor både samfunns- og naturvitskapane. Samtalane og svara vi fekk, la grunnlaget for innhaldet i boka vi gav ut året etter, der fleire frå Tromsø er med.

Viltlevande ressursar er sjølvsagt for onkelen min, som lever av å hauste frå havet, slik familien min har gjort det i mange generasjonar bakover. «Noko skal vi leve av», seier han, «og fisk er jo ein ressurs for oss». Kvifor blei desse orda i lag så merkelege for meg? Blir ikkje den ville, levande fisken redusert til ein ressurs? Kva med eigenverdien til individet? Kan vi sjå fisken som individ, ressurs og som del av våre fellesskap? Dyrevelferdslova seier at alle dyr har ein eigenverdi som er uavhengig av nytteverdien dei har for menneska.

Eg trur at vi av og til overser ville dyr og planter i nærmiljøet vårt, paradoksalt nok fordi dei ikkje er ressursar for oss. I byane blir dei ofte sett på som plager som ikkje høyrer til der. Slik sett kan kanskje ordet ressursar i dette tilfellet også bety at vi ser fisken og har eit klart forhold til at vi tek liv for å leve sjølve.

I Tromsø kunne juristane fortelje oss at «viltlevande» stod det fordi vi har ei eiga lov om fiskeoppdrett, og ein måtte då utelate oppdrettsfisk frå havressurslova. Som ein av dei sa: «Før hadde vi laks, og alle visste at han var vill, men no har vi mest oppdrettslaks.»

Viltlevande kling likevel heftig og fritt for meg.

«Ligg til», står det i lova. Det er mellom anna fordi Sametinget protesterte på andre formuleringar som «høyrer til», då havressurslova blei skriven om i 2008. For korleis kan det ville og levande eigast av nokon i det heile? Og det kan variere kven ein ser som del av «fellesskapet». «Ligg til» indikerer at noko høyrer til, men er mildare, og det stadfestar ikkje eigedomsrett. Det tyder òg at fellesskapet har ansvar for dei viltlevande. Setninga skal sikre at ressursane kjem fellesskapet til gode, sjølv om vi opererer med private rettar til fiskekvotar.

Ei vellukka forvaltning av havet, lærte vi og, handlar ikkje om å forvalte fisken, men å påverke menneska og deira handlingar. For ein kan ikkje kontrollere det som er vilt, og forvaltning handlar derfor i stor grad om å skape kunnskap og rette verdiar hjå menneska.

Til det bruker ein mellom anna modellar, slik som økosystem. Eit økosystem er ein representasjon, ikkje noko konkret i naturen. Det er eit bilete av korleis nokre ting påverkar kvarandre i eit visst miljø. Men ingen slike modellar kan innehalde alt.

Dei fleste vi intervjua i Tromsø, meinte at det ikkje er nokon motsetnad mellom det å sjå seg som del av naturen og det å kunne analysere, planleggje og forvalte. Og ingen ville seie at vi har rett til å skade miljøet. Men vi menneske er no i ferd med å gjere uoppretteleg skade på livsverda vår, naturen. Kvifor er framferda vår i konflikt med verdiane våre? Burde vi ikkje forvalte all bruk av naturressursar på nye måtar gjennom nye tankesett, modellar og lover?

Då eg intervjua Arne Johan Vetlesen til boka vår, sat vi ved eit vindauge på Universitetet i Oslo. Eg stilte professoren eit spørsmål om å sjå naturen som eit språk, som heile tida utviklar seg, og som uttrykkjer noko som vi ikkje kan gripe. Arne Johan bad meg då sjå på trea som bevegde seg i vinden utanfor. Han sa at vi vanlegvis oppfattar at det er vinden som beveger trea. Sjølv om vi seier at treet rører på seg i vinden. For ifølgje vårt mekanistiske og forenkla verdsbilete blir livlause ting bevega av ytre krefter. Og eg, som jo prøvde å tenkje på planter og dyr som levande på nye måtar, opplevde også trea slik, som urørlege og bevegde berre av vinden. Kunne treet gjere motstand? Eller bevegde det seg med vinden for ikkje å knekke? Eg forstod plutseleg kva eit mekanistisk verdsbilete er. Vetlesen heldt fram med å seie at det ikkje er sannsynleg at vinden er den einaste krafta her, sidan vi veit at tre er i live og i stand til å bevege seg, for eksempel mot sola. Men vi har ein tendens til å gløyme det og vere blinde for deira måtar å vere på.

Det psykologiske uttrykket oceanic feeling beskriv ei eksistensiell kjensle av at sjølvet løyser seg opp og blir eitt med verda, i ein augneblink utan grenser. Eg trur kunstnarar ofte søkjer slike augneblinkar, i ein flyt i prosessen sin, i møte med andre ting, vesen og menneske. Freud, som sjølv aldri hadde opplevd ei slik havleg kjensle, såg det som ein narsissistisk lengsel etter stadiet der barnet endå ikkje veit at den eksterne verda ikkje er del av det.

Teksten i havressurslova set saman det viltlevande, ressursane og fellesskapet. Kanskje kan dei havlege opplevingane òg vise oss noko om dette forholdet. I dei augneblinkane held vi ikkje noko fast. Når kunst og poesi er på sitt beste, kan det gi ei sterk oppleving av noko som ikkje kan reduserast til informasjon, og som ikkje kan begripast eller forklarast.

Eg ser på det å bruke poetiske erfaringar som relevant viss det er eit mål å representere dyr og planter betre i lovgivinga vår. Sjølvsagt treng vi rasjonelle lover og reglar og modellar å handle etter, men eg trur at det poetiske og underlege kan få større plass for at vi skal kunne forstå oss sjølve som del av naturen og naturen som del av samfunnet. Vi treng nokre nye modellar.

Filosofen Derrida skriv i boka The Animal That Therefore I Am at det å tenkje på dyret, viss det er mogleg, må komme frå poesien.

Derrida begynte å tenkje på dette etter at han hadde blitt sett naken av katten sin. Møtet med det mystiske og ukjente blikket til katten då han var ein eldre mann, gjorde at han skreiv ei heil bok.

Opplevinga av det poetiske kan som regel ikkje haldast fast. Og Derrida kunne ikkje vite korleis katten oppfatta situasjonen, men han kjende noko sterkt i det blikka deira møttest.

Kunst og poesi gjer på sitt beste nettopp dette, nærmar seg det ugripelege. Kunst kan seie noko om det som ikkje kan seiast, og på denne måten gir det ein annan kunnskap om verda. Og slik eg ser det, treng kunstnarar ikkje å gjere verda poetisk, for forholda i verda er grunnleggjande poetiske.