O tell me all about Anna Livia! I want to hear all (FW, I, 8, 196)
By Dora García, artist based in Barcelona, Spain and Oslo, Norway
Translated by: Einar Blomgren
Dora García, The Joycean Society, 2013, 54'
"Yet is no body present here which was not there before. Only is order othered. Nought is nulled. Fuitfiat!" (FW, IV, 613)
"What has gone? How it ends?
…
Forget! remember!
…
Forget!" (FW, IV, 614)
"If I lose my breath for a aminute or two don't speak, remember! Once it happened, so it may again." (FW, IV, 625)
1.
Finnegans Wake by James Joyce is a book that contains all books and a story that contains all stories. Multiple threads can be picked up to lead our way through the Wake maze. The one thread I would like to pick up now is one of the characters, Anna Livia, and the final chapter of the book, book IV. Among many other things, Finnegans Wake is the story of a family, the Earwicker family (or sometimes the Porter family), made of a father, a mother, two sons and a daughter. Characters, in Finnegans Wake, are principles. And so, the father, HCE or Humphrey Chimpden Earwicker, is every father, everybody's father, every male figure of authority, risen or fallen; and a mountain. The mother, ALP or Anna Livia Plurabelle, is all mothers, the mother of everyone, the stem mother, and a river, the river Liffey. The children are Shem and Shaun, twins, one a writer and man of observation, the other a postman and a man of action, one a tree and the other a stone, one time and the other space; and Issy, the daughter, every pubescent female, and a cloud. The book is structured in four parts that correspond to the cyclic theory of history by Giambattista Vico (1668-1744), consisting of three phases separated by thunder: the first is the age of the gods, a primitive society producing language, religion and the family: second is the age of the heroes, with endless wars; and third is the democratic age, of people, where everyone is equal after several revolutions. To these three ages follows a period of chaos and collapse whereupon we return (ricorso) to the age of the gods.
The chapter that occupies us is the fourth, the chapter of the ricorso, leading back to the beginning of the book. It is as well the chapter of the death of ALP, the river Liffey reaching the sea.
These fourth chapter of a four-sectioned book is structured as well in four parts. The first three parts, pages 593-619, are representative of the rest of the book, with this language that appears to be English but is in fact Wakese, a language where all languages are present simultaneously, where every word has multiple meanings. [1]
But the fourth part is different. It begins with a signature: "Alma Luvia, Pollabella." - "Alma" (soul, in Spanish, Italian, Latin) "Luvia" (rain, in Spanish), "Pollabella" (multiple meanings: hen, multitude, many, people, beautiful).
In this page 619, we learn that ALP is signing all preceding pages, that the whole book is a letter that she signs now. She did not write it, as she is illiterate. She dictated it to her son Shem, the scrivener; her other son, Shaun the postman, will deliver it. This is done and finished.
What follows, pages 619 - 628, will be the slow death of Anna Livia Plurabella, and her farewell. The language is different: these are the true sounds of the wind, of breathing, of lips, of whispering, of the rustling of leaves, of language, of murmurs, of memory, of the "hearseyard" (621), of the "traumscrapt" (dreamscript, 623).
These are the final words of Anna Livia (Liffey) Plurabelle:
"... Yes, tid. There's where. First. We pass through grass behush the bush to. Whish! A gull. Gulls. Far calls. Coming, far! End here. Us then. Finn, again! Take. Bussoftlhee, mememormee! Till thousendsthee. Lps. The keys to. Given! A way a lone a last a loved along the"
Ending in "the", to connect immediately from this final page 628 to the first page of the book, page 3: "riverrun, past Eve and Adam's, ..."
The time of Finnegans Wake, the eternal death and resurrection of Anna Livia (the river into the sea and then back to the young cloud and the spring and the tiny stream ...) is a dream time, a mythic time, a cyclic time, an eonic time, the breakdown of linear time, the time of "Yes". Freud repeatedly stressed that the unconscious knows neither negation nor time.
2.
Can a river have memory? Can we remember a river? How far back?
It seems that memories of events survive on average between 500 and 800 years. As in Finnegans Wake, memories quickly become "embellished", distorted purposefully or unavoidably, to fit the needs of each new generation.
Literate societies who put events on writing, often resulting into multiple copies and translations, preserve collective memory less accurately than non-literate societies where the transmission is done orally (so, illiterate, gossipy Anna Livia would remember better).
In Patrick D. Nunn & Nicholas J. Reid (2016) Aboriginal Memories of Inundation of the Australian Coast Dating from More than 7000 Years Ago [2], we learn that Australian Aboriginal communities preserve (by repetition or iteration) songlines reaching back to 7000 years ago, keeping memories of an ice age coastline and its transformation into a postglacial sea level. These songlines are mythical narratives. The (rather sudden) changes in the level of water are often attributed to the actions of divine or ancestral beings who have been offended by breaches of the law (the "original fault" theme we find as well in Finnegans Wake - and in Genesis), breaches that these ancestral beings seek to punish. These stories of castigations very often involve women being punished by men:
"The earliest and most detailed versions of the story about the drowning of Backstairs Passage were collected from the Raminyerar and Jaralde peoples of the mainland. All involve an ancestral figure named Ngurunduri whose two wives ran away from him. He pursued them relentlessly along the south coast of the Fleurieu Peninsula, finally catching sight of them as they were crossing what was then a strip of land connecting it to Kangaroo Island across Backstairs Passage. Infuriated, he caused the sea to rise and drown them; the women and their belongings became the islands known as The Pages (Meralang) and the sea never again receded from the passage." [3]
3.
Contrary to contemporary neo-animist ideas of "everything is alive", Freud, in “Beyond the Pleasure Principle” (1920), says that all life (Livia, Liffey) is merely a route to death. The living (organic) is just a small and transitory part of the dead (inorganic). The only memory that lasts is the memory of the river, of the mountain, of the landscape.
In Giambattista Vico's Principi di Scienza Nuova ("The New Science") and in Finnegans Wake, the transitions between eras are marked by thunder; it could be that thunder is a representation of trauma, and it is trauma (the wound) that marks the turning point around which events repeat themselves endlessly, as a scratch on the surface of a vinyl record.
Myth is not fiction, it is the very basis of the human, an infrastructure that goes beyond the biological but also determines it: dreaming, stories, songs.
"It is not the case that first of all there are human beings, and the mythic arrives afterwards, as a kind of cultural carapace added to a biological core. Humans are from the start — or from before the start, before the birth of the individual — enmeshed in mythic structures. Needless to say, the family itself is just such a mythic structure." [4]
One does not read Finnegans Wake but rather deciphers it, unravels it, knowing that the maze is ultimately unsolvable, a bottomless pit of language. One can read Finnegans Wake as the narration of a dream, a night of endless interconnected nightmares, a journey into the unconscious. We will refer to Jacques Lacan here, because it's very pertinent: the unconscious is structured like a language in the sense that it is a signifying process that involves coding and decoding, ciphering and deciphering. That's how you read Finnegans Wake.
Patrick D. Nunn & Nicholas J. Reid (2016) Aboriginal Memories of Inundation of the Australian Coast Dating from More than 7000 Years Ago, Australian Geographer, 47:1, 11-47, DOI: 10.1080/00049182.2015.1077539. "Stories belonging to Australian Aboriginal groups tell of a time when the former coastline of mainland Australia was inundated by rising sea level. Stories are presented from 21 locations from every part of this coastline. In most instances it is plausible to assume that these stories refer to events that occurred more than about 7000 years ago, the approximate time at which the sea level reached its present level around Australia. They therefore provide empirical corroboration of postglacial sea-level rise ... they appear to have endured since 5300–11 120 BC.” The implications of this extraordinary longevity of oral traditions are discussed in this article, including those aspects of Aboriginal culture that ensured effective transgenerational communication and the possibility that traditions of comparable antiquity may exist in similar cultures.
op. cit page 16
Mark Fisher, The Weird and the Eerie, Repeater, 2017, chapter 12, Eerie Thanatos: Nigel Kneale and Alan Garner.
1.
Finnegans Wake av James Joyce er en bok som rommer alle bøker og en historie som rommer alle historier. Det er mange tråder å gripe tak i som veiledning gjennom denne labyrinten av en bok. Den tråden jeg vil ta tak i nå, gjelder en av personene, Anna Livia, og bokens siste kapittel eller del, del IV. Blant mye annet er Finnegans Wake historien om en familie, familien Earwicker (eller iblant familien Porter), som består av en far, en mor, to sønner og en datter. I Finnegans Wake er personene prinsipper. Og derfor er faren, HCE eller Humphrey Chimpden Earwicker, alle fedre, alles far, enhver mannlig autoritetsfigur, oppstanden eller falt, samt et fjell. Moren, ALP eller Anna Livia Plurabelle, er alle mødre, alles mor, stammoren, og en elv, elven Liffey. Barna er Shem og Shaun, tvillinger, den ene forfatter og observerende menneske, den andre postmann og handlende menneske, den ene et tre og den andre en stein, den ene tid og den andre rom. Og Issy, datteren, er alle kvinner i pubertetsalderen, og en sky. Boken er strukturert i fire deler som tilsvarer den sykliske historieteorien til Giambattista Vico (1668-1744) og består av tre faser som er adskilt av torden: Den første er gudenes tidsalder, et primitivt samfunn som frembringer språk, religion og familien; den andre er heltenes tidsalder, med endeløse kriger; og den tredje er den demokratiske tidsalder, med mennesker, der alle er like etter flere revolusjoner. Etter disse tre tidsalderne følger en periode med kaos og sammenbrudd, og deretter tilbakevenden (ricorso) til gudenes tidsalder.
Kapittelet som opptar oss, er det fjerde, ricorso-kapittelet, som fører tilbake til begynnelsen av boken. Dette er også kapittelet med ALPs død, elven Liffey som møter havet.
Dette fjerde kapittelet i en firedelt bok består også av fire deler. De tre første delene, side 593–619, er representative for resten av boken, med språket som synes å være engelsk, men som faktisk er “wakesk”, Wakese, et språk der alle språk er til stede samtidig, der hvert ord har flere betydninger. [1]
Men den fjerde delen er annerledes. Den begynner med en signatur: "Alma Luvia, Pollabella." - "Alma" (sjel, på spansk, italiensk, latin) "Luvia" (regn på spansk), "Pollabella" (flere betydninger: høne, folkemengde, mange, folk, vakker).
På denne siden, 619, får vi vite at ALP signerer alle foregående sider, at hele boken er et brev som hun signerer nå. Hun har ikke skrevet det, for hun ikke er lese- og skrivekyndig. Hun har diktert det til sin sønn Shem, skriveren; hennes andre sønn, postbudet Shaun, vil levere det. Dette er gjort og avsluttet.
Det som følger etterpå, side 619–628, vil være Anna Livia Plurabellas langsomme død, og hennes farvel. Språket er annerledes: Dette er de virkelige lydene av vinden, av pust, av lepper, av hvisking, av løvets rasling, av språk, av susing, av minner, av "hearseyard" (621), av "traumscrapt" (drømmeskrift, 623).
Dette er de siste ordene fra Anna Livia (Liffey) Plurabelle:
"... Yes, tid. There's where. First. We pass through grass behush the bush to. Whish! A gull. Gulls. Far calls. Coming, far! End here. Us then. Finn, again! Take. Bussoftlhee, mememormee! Till thousendsthee. Lps. The keys to. Given! A way a lone a last a loved along the"
Det slutter på "the", som gir en direkte forbindelse mellom denne siste siden, 628, og bokens første side, side 3: "riverrun, past Eve and Adam's, ..."
Tiden i Finnegans Wake, Anna Livias evige død og gjenoppstandelse (elven ut i havet og deretter tilbake til den unge skyen og utspringet og den vesle bekken ...) er drømmetid, en mytisk tid, en syklisk tid, eonisk tid, oppstykking av lineær tid, "Yes"-tiden. Freud understreket flere ganger at underbevisstheten kjenner hverken negasjon eller tid.
2.
Kan en elv ha minne? Kan vi minnes en elv? Hvor langt tilbake?
Det kan virke som om minner om hendelser lever i gjennomsnitt mellom 500 og 800 år. Som i Finnegans Wake blir minner raskt "pyntet på", bevisst eller uunngåelig forvrengt, for å passe til hver nye generasjons behov.
I lese- og skrivekyndige samfunn som fester hendelser i skrift, noe som ofte fører til flere eksemplarer og oversettelser, er det kollektive minnet mindre nøyaktig bevart enn i ikke-lese- og skrivekyndige samfunn der overleveringen skjer muntlig (den illitterære sladrebøtta Anna Livia husker altså bedre).
I Patrick D. Nunn & Nicholas J. Reids Aboriginal Memories of Inundation of the Australian Coast Dating from More than 7000 Years Ago [2] (2016) får vi vite at australske aboriginsamfunn (ved hjelp av repetering eller gjentagelse) bevarer sangstrofer som går 7000 år tilbake og som inneholder minner om en kystlinje fra istiden, og dennes forvandling til det postglasiale havnivået. Disse sangstrofene er mytiske fortellinger. De (ganske plutselige) endringene i havets nivå sies ofte å skyldes handlinger foretatt av guddommelige vesener eller forfedre fordi disse ble krenket av brudd på loven ("arvesynd"-temaet vi finner både i Finnegans Wake – og i 1. Mosebok), lovbrudd som disse forfedrene forsøker å straffe. Disse avstrafningsfortellingene dreier seg veldig ofte om kvinner som straffes av menn:
"De tidligste og mest detaljerte versjonene av historien om oversvømmelsen av Backstairs Passage ble samlet inn fra Raminyerar- og Jaralde-folkene på fastlandet. Alle inneholder en forfader-skikkelse ved navn Ngurunduri, som hadde to koner som flyktet fra ham. Han forfulgte dem iherdig langs kysten av Fleurieu-halvøya, og fikk til slutt øye på dem da de krysset det som den gangen var en landstripe som forbandt halvøya med Kangaroo Island på den andre siden av Backstairs Passage. Han ble rasende og fikk sjøen til å stige og drukne dem; kvinnene og eiendelene deres ble til øyene som heter The Pages (Meralang), og havet trakk seg aldri mer tilbake fra sundet." [3]
3.
I strid med vår tid neo-animistiske forestillinger om at "alt er levende", sier Freud i “Hinsides lystprinsippet” (1920) at alt liv (Livia, Liffey) bare er en vei til døden. Det levende (organiske) er bare en liten og flyktig del av det døde (uorganiske). Det eneste minnet som varer, er minnet om elven, fjellet, landskapet.
I Giambattista Vicos Principi di Scienza Nuova ("den nye vitenskapen") og i Finnegans Wake er overgangen mellom æraer markert med torden; det kan hende at torden representerer traume, og det er traumet (såret) som markerer punktet som hendelsene dreier rundt og der de gjentar seg i det uendelige, som hakk i en vinylplate.
Myte er ikke fiksjon, det er selve grunnlaget for det menneskelige, en infrastruktur som går ut over det biologiske, men også bestemmer det: drømmer, fortellinger, sanger.
"Det er ikke tilfellet at menneskene kom aller først og at det mytiske kom senere, som et slags kulturelt ryggskjold som legges oppå en biologisk kjerne. Menneskene er fra begynnelsen — eller fra før begynnelsen, før individets fødsel — viklet inn i mytiske strukturer. Det er unødvendig å si at familien selv bare er en slik mytisk struktur." [4]
Man leser ikke Finnegans Wake, man snarere avkoder den, vikler den ut, og vet at labyrinten til syvende og sist ikke lar seg løse, et bunnløst språkdyp. Man kan lese Finnegans Wake som fortellingen om en drøm, en natt med endeløse sammenvevde mareritt, en reise inn i det ubevisste. Vi vil vise til Jacques Lacan her, for det er svært relevant: det ubevisste er strukturert som et språk i den forstand at det er en meningsdannende prosess som innebærer koding og avkoding, chiffrering og dechiffrering. Det er slik man leser Finnegans Wake.
Patrick D. Nunn & Nicholas J. Reid (2016) Aboriginal Memories of Inundation of the Australian Coast Dating from More than 7000 Years Ago, Australian Geographer, 47:1, 11-47, DOI: 10.1080/00049182.2015.1077539. “Historier som tilhører australske aborigingrupper, forteller om en tid da den tidligere kystlinjen til Australias fastland ble oversvømmet på grunn av stigende havnivå. Det finnes fortellinger fra 21 steder fra alle deler av denne kystlinjen. I de fleste tilfeller er det rimelig å anta at disse fortellingene handler om hendelser som inntraff for mer enn ca. 7000 år siden, det omtrentlige tidspunktet da havet nådde sitt nåværende nivå rundt Australia. De gir derfor empirisk bekreftelse på havnivåstigning etter at isen forsvant ... de later til å være bevart helt siden 5300–11 120 f.v.t.” Implikasjonene av at muntlige tradisjoner har levd så fantastisk lenge drøftes i denne artikkelen, også de aspektene ved aboriginsk kultur som sikret reell kommunikasjon mellom generasjonene, og muligheten for at tilsvarende gamle tradisjoner kan eksistere i lignende kulturer.
op. cit side 16
Mark Fisher, The Weird and the Eerie, Repeater, 2017, kapittel 12, Eerie Thanatos: Nigel Kneale and Alan Garner.
