The Art of Looking Forward

By Leif Magne Helgesen, Priest and author

The churchbell at Skjæringa by Leif Magne Helgesen

The Art of Looking Forward

“And it came to pass in those days ...” says the Gospel of St. Luke. That may appear to be a minor detail in what is one of the world’s most widely read stories, but it is important to place the story in the context of world history. Rooted in time. In the past.

And it came to pass one hundred years ago that a document was written. In the past. The Svalbard Treaty took shape and received its signatures. Svalbard went from being no-man’s land to being a Norwegian territory – from fairy-tale to reality. Some people had vision. They were able to see further – beyond the horizon. Today we can look back at what has been, but without getting stuck there. We continue to look forwards – at what was, at what is, and at what will be.

It isn’t easy to predict the future. Many have tried, but most have failed. Credible prophets are in short supply, even if some modern economists and business leaders see themselves as that. Some people think that the good times will last forever. It is like setting out on a trip from Longyearbyen in beautiful, calm weather. If you’re wise, you’ll bring the equipment you need to find your way even if there is a snowstorm.

It was diplomats, not prophets, who drew up the treaty, and they were capable of being visionary. That was, and remains, an important trait. A framework and safeguards were put in place to deal with uncertainties. The aim was to settle potential future disputes, once and for all.

The people who worked on the treaty were building peace. Peace is possible, but it’s hard work. Even the most difficult conflicts can be solved through dialogue and diplomacy. That is still the case. We could learn something from the people who sat down around the table to write the Svalbard Treaty one hundred years ago. It is better to communicate with words than with bullets and grenades.

Eras

Svalbard has been through various different eras. It started with the voyages of discovery. Then there were various periods of hunting. At the start of the 20th century, the mining community at Longyearbyen was established. It was followed by Kings Bay, Svea, Barentsburg, Pyramiden and Grumant. Mining still takes place at Gruve 7 and in Barentsburg, but we are nearing the end of an era. Mining on Svalbard is part of our history and not the future.

What will the next era be? After exploration, hunting and mining, we are heading into the unknown. It’s hard to be a prophet, but if you can look beyond short-term gain and profit you are a visionary. That involves gazing towards the horizon and thinking about the long term.

Tourism has increased, but it depends on the economic climate and is vulnerable. Some people can earn good money from it, but equally big losses may be waiting around the next corner. That’s how it has always been here. A vulnerable society. The vulnerable nature of life in the far north makes it just as important to prepare for an uncertain future as to invest in the present. Seven years of plenty are followed by seven years of famine. That is what history teaches us, again and again, even if we don’t necessary learn from our own mistakes.

Where is the visionary who can stake out a course into the future, a pilot to guide us so that the ship can continue on its voyage?

Once again, it is time to sit down at the table and talk. About where we go from here. We need someone who is able to think beyond what happened yesterday.

A changing world

In the world of literature, darkness is often a symbol of negative forces, but that’s not the case in the Arctic. The darkness isn’t negative. For most people who have chosen to live up here in the north, the polar night is a good time of year. And it is important to the species that make up the biodiversity of the Arctic environment.

The cold isn’t negative either, even if it is often used as a metaphor for that. Sub-zero temperatures aren’t the problem. It’s the amount of heat that is the challenge. The planet we live on is in the process of becoming too hot. The ice is melting in the Arctic. That is a local and global challenge.

In the weather forecasts presented by the media, warm weather is seen as good news. The hotter, the better. In their presentation of the weather, meteorologists haven’t moved beyond reporting the short-term benefits,

although they are well aware that increasing temperatures are one of the world’s biggest challenges. The truth is that the planet needs the sub-zero temperatures that it gets. We take pleasure in it snowing in Longyearbyen even when they are picking strawberries in the south of Norway. Celebrating national day in May without snow in the air doesn’t feel right.

Why can’t weather forecasts present cold weather as something positive?

Rising temperatures are a consequence of natural fluctuations and how humans live in our age. They pose a serious risk to humans and our natural

environment. All life forms, from the biggest polar bear to the smallest microbe, are being affected.

Much of the research done in Svalbard is making an important contribution to setting the right course going forward. Given that climate change is laying the foundations for more conflicts and forcing people to flee their homes, it becomes clear how important it is to work out what is happening, and what we can do to stop things getting any worse.

We have an impact on the planet. The negative impacts are one of the biggest challenges of our era. We need knowledge and productive dialogue to turn the tide. Continuing to live our lives in the same way as before would be to walk backwards into the future. If we do that, we’re likely to trip up.

There are major challenges ahead of us. As humans we are part of that challenge, but fortunately we are also part of the solution. That is what our ancestors have taught us.

Kunsten å se fremover

«Det skjedde i de dager ...» Slik begynner juleevangeliet. Dette kan virke som en bagatell i det som er en av verdens mest leste historier, men det var viktig å plassere fortellingen inn i verdenshistorien. Plantet i tiden. Den gang da.

Det skjedde for hundre år siden at et dokument ble skrevet. Den gang da. Svalbardtraktaten fikk sin form og sine underskrifter. Svalbard gikk fra å være et ingenmannsland til å bli norsk territorium – fra eventyr til virkelighet. Noen hadde visjoner. De så lenger frem – bak horisonten. I dag kan vi se tilbake på det som har vært, men uten å stoppe der. Fremdeles retter vi blikket fremover – til det som var, det som er, og det som vil bli.

Det er ikke lett å lese fremtiden. Mange har prøvd, men de fleste har feilet. Troverdige profeter er en mangelvare, selv om noen økonomer og bedriftsledere i vår tid tror de er det. Noen tror at en opptur vil vare til evig tid. Det er som å legge ut på tur fra Longyearbyen i vakkert, stille vær. Den kloke vet at han må ha med seg utstyr som gjør at han finner frem selv om det føyker seg til.

Det var ikke profeter, men diplomatiet som jobbet frem traktaten, og diplomatene hadde evnen til å være visjonære. Det var, og er, en viktig egenskap. Det usikre fikk rammer og vern. Fremtidige tvister skulle parkeres en gang for alle.

Det var fred de skapte, de som jobbet frem traktaten. Fred er mulig, men det er hardt arbeid. Selv de vanskeligste konflikter kan løses gjennom dialog og diplomati. Slik er det også i dag. Vi har noe å lære av dem som satt rundt bordet og skrev Svalbardtraktaten for hundre år siden. Det er bedre å snakke sammen med ord enn med kuler og granater.

Epoker

Svalbard har hatt sine epoker. Det begynte med oppdagelsesreiser. Siden kom ulike fangstperioder. På begynnelsen av 1900-tallet ble gruvesamfunnet Longyearbyen etablert. Videre fikk vi Kings Bay, Svea, Barentsburg, Pyramiden og Grumant. Det er fremdeles gruvevirksomhet i Gruve 7 og i Barentsburg, men en epoke er snart forbi. Gruvevirksomhet på Svalbard er historie og ikke fremtid.

Hva blir neste epoke? Fra oppdagelse, fangst og gruvevirksomhet går vi mot noe ukjent. Det er vanskelig å være profet, men visjonær er den som kan tenke lenger enn kortsiktig vinning og profitt. Da må vi se ut mot horisonten og tenke

langsiktig.

Turismen har økt, men den er konjunkturavhengig og sårbar. Noen kan tjene gode penger, men tapene kan bli tilsvarende store rundt neste sving. Slik har det alltid vært. Det sårbare samfunn. Det sårbare livet i nord hvor det er like viktig å sikre seg for en usikker fremtid som det er å investere i nåtid. Etter syv fete år kommer syv magre. Det forteller historien igjen og igjen, uten at vi mennesker nødvendigvis lærer av egne feil.

Hvor er den visjonære som kan peke ut en kurs fremover, en los som finner vei slik at skuta kan seile videre?

Igjen trenger vi samtalen rundt bordet. Vi trenger en dialog som peker fremover. Vi trenger noen som tenker lenger enn i går.

Verden i endring

Mørke blir ofte brukt som symbol på det som er negativt i litteraturens verden, men det er ikke slik i Arktis. Mørke er ikke negativt. Mørketiden oppleves som en god tid på året for de fleste som har valgt å leve i nord. Og, mørketiden er viktig for de artene som er en del av mangfoldet i den arktiske naturen.

Kulden er heller ikke negativ, selv om den ofte blir brukt som en metafor for nettopp det negative. Kuldegradene er ikke problemet. Det er varmegradene som er utfordringen. Det er i ferd med å bli for varmt på kloden vi bor på. Isen smelter i Arktis. Det er en lokal og global utfordring.

Værmeldingene som gis gjennom media, løfter frem det varme været som positivt. Jo varmere, desto bedre. Meteorologene har ikke kommet lenger i sin presentasjon av været enn at de påpeker den kortsiktige vinningen, vel vitende om at en av verdens største utfordringer er at temperaturen øker. Sannheten er at vi trenger de kuldegradene vi får på jorden. Vi gleder oss når det snør i Longyearbyen samtidig med at de plukker jordbær i Grimstad. 17. mai uten snødrev i luften er en nedtur.

Hvorfor kan ikke værmelderen løfte frem kulden som positiv?

De økende varmegradene er en konsekvens av naturens svingninger og menneskers liv i vår tid. Det skaper en alvorlig utvikling både for mennesker og livet i naturen. Livet, fra den største isbjørn til den minste mikrobe, blir påvirket av utviklingen.

Mye av forskningsarbeidet som gjøres på Svalbard, er et viktig bidrag til å sette riktig kurs fremover. Når vi samtidig vet at endringer i klimaet gir grunnlag for flere konflikter og fører mennesker på flukt, aner vi viktigheten av å søke etter svar på hva som skjer, og hva vi kan gjøre for å stanse den negative utviklingen.

Vi setter spor etter oss. De negative sporene vi setter, er en av vår tids største utfordringer. Vi trenger kunnskap og gode samtaler for å snu en negativ utvikling. Det å fortsette våre liv slik vi har gjort, er å gå baklengs inn i fremtiden. Da vet vi at det er lett å snuble.

Vi står overfor store utfordringer fremover. Som mennesker er vi en del av utfordringen, men vi er heldigvis også en del av løsningen. Det har våre forfedre lært oss.