Why did Norway get Svalbard?

By Sigri Sandberg

Adolf Hoel slår ned tellestang, trolig til å heise flagg i, på Lilliehöokbreen, Kongsfjorden. 1907.

Why did Norway get Svalbard?

Day after day of sailing across vast oceans. Through cold winds, heading north, ever further north – and then finally something appears on the horizon: Mountains. Glaciers. Islands. Fjords. Land. Ice.

Did the people of Iceland sail here first, hundreds of years before the Dutchman Willem Barentz was credited with its discovery in 1596? What we do know is that everyone came by sea and then did exactly as they pleased in this cold no-man’s-land. Terra Nullius.

In the 17th and 18th centuries, the archipelago saw lots of international whaling activity. English, German, Norwegian, Danish, French and Dutch ships were all involved. Summer settlements were established, and the people hunted whales, slaughtered – and fought. Oh yes, they fought.

The end of this period also saw the arrival of the Pomors – Russian hunters who were the first people to stay through the winter. When their visits became less frequent, Norwegians hunters started overwintering. And the number of expeditions to Svalbard kept on rising. They included scientific expeditions by sea, but also Swedish attempts to reach the North Pole by balloon. And in due course industrial companies from several countries found commercial deposits of coal and other minerals.

The first woman on Svalbard – who was also convinced that she would be the last one – was a Frenchwoman called Léonie d’Aunet who arrived in 1839.

But let’s step back a moment. Since representatives of so many different nations had breathed the Arctic air here, why was Norway given sovereignty over all of these cold islands, all of these glaciers, all of these mountains and all of these fjords?

The question of who should have control had already been raised during the whaling era, but it came back on the agenda in 1871. That was when the Swedish explorer and scientist Adolf Erik Nordenskiöld suggested that Norway should have sovereignty over the archipelago.

At that point, Norway was still in a political union with Sweden, so Nordenskiöld’s proposal made sense. He believed that the guano on Svalbard should be exploited, as it was in high demand as a raw material for fertilizer. The Norwegian government wasn’t at all keen on the idea. It feared that it would be left with all of the work, while the Swedish would receive all of the revenues. Russia also made it very clear that it wouldn’t accept Norwegian sovereignty.

21 years later everything had changed. The end of the century was approaching, there were fewer and fewer white patches on the world map, and Norway was building up its national identity.

Countries were now competing both to reach the extremities of the Earth, the North Pole and the South Pole, and to control land. The Norwegian government wanted Svalbard, and the Norwegian minister who staked that claim wrote: “… several of Europe’s states are now seeking to extend their dominion over remote regions, and the hunting grounds up towards the North Pole appear to have taken on greater importance for several countries …”.

But now Norway’s partner in the union, Sweden, said no, citing Russia’s response in 1871. The competition became even fiercer.

A German journalist and Arctic explorer annexed Bear Island in 1899: Theodor Lerner, nicknamed the “Prince of Mist”, opened both coal and lead mines, but he was eventually chased away from the island by the Russians. Norwegian newspapers demanded that the government stick to its guns, and after the dissolution of the union in 1905, it became increasingly clear that not only was there a need for law and order in the far north, but that someone also had to be responsible for enforcing it. Mines were established and the population grew, as did the number of summer tourists. Norway’s first foreign minister made Norway’s claim to Svalbard on the basis of geographic proximity, Norwegians’ familiarity with Arctic conditions and the fact that the majority of the population was from Norway. However, the claim accepted that all nations should have equal rights to exploit the resources there.

Adolf Hoel was one of the people who has heavily engaged in this question. He was a geologist and Polar explorer who led a number of research expeditions to the far north at the start of the 20th century. In fact, he spent time in Svalbard almost every year between 1907 and 1920, and it was precisely that continuity which provided vital documentation of the seriousness of Norway’s intentions. Norway attempted unsuccessfully to gain support for its claim at conferences held in Kristiania (now Oslo) in 1910, 1912 and 1914. Then our new world order collapsed into war.

The Spitsbergen question came up again at the peace conference in Paris. By then, the biggest critics had been marginalised: Russia was badly wounded and had more than enough to worry about with its revolutions. The Tsar had been deposed in 1917 and no one recognised the new government. While remaining neutral in the war, Sweden had been supportive of Germany, so it had lost influence. Germany had lost the war and consequently had little say in the matter.

The circumstances and times favoured Norway, which continued to use the argument of geographic proximity, while also citing its long-term presence in the archipelago, as well as its research and surveying activities. Norway also had another card up its sleeve: the assistance provided by the Norwegian merchant navy to the Allies during World War I.

So now Norway got what it wanted: sovereignty over Svalbard. The countries reached an agreement in February 1920, but due to formalities and discussions with the coal-mining companies, the treaty only entered into force in 1925.

Adolf Hoel was in Longyearbyen on 14 August 1925, and he watched the men and women there to mark the occasion promenading through the town in their finery, but he didn’t attend the party himself. He wrote: “… although I had to the best of my ability contributed to Svalbard becoming Norwegian, my joy that this was finally happening was tempered with melancholy. […] This marked the end of the good old days.”

(SOURCES: Frode Skarstein (who has written a biography of Adolf Hoel), Aftenposten, the website Norsk Polarhistorie and the Store Norske Leksikon encyclopedia.

Hvorfor fikk Norge Svalbard?

Mange dagers seilas. Over digre hav. Gjennom kalde vinder og nordover, videre nordover

– og så kommer det endelig noe til syne i horisonten: Fjell. Breer. Øyer. Fjorder. Land. Is.

Kanskje var det islendingene som kom seilende først, hundrevis av år før nederlenderen Willem Barentz fikk æren av oppdagelsen i 1596? Alle kom iallfall seilende, og gjorde akkurat som de ville i det kalde ingenmannslandet. Terra Nullius.

På 16-1700-tallet var det storstilt internasjonal hvalfangst på øygruppa. Både engelske, tyske, norske, danske, franske og nederlandske skuter deltok. Det ble opprettet sommerbyer og folk fanget hval, slaktet dem – og slåss. Javisst slåss de.

Mot slutten av denne perioden kom også pomorene, russiske fangstmenn og disse var de første som ble vinteren over. Da de trappet ned kom nordmennene og begynte sin overvintringsfangst. Og stadig flere ekspedisjoner kom. Både vitenskapelige til sjøs, men også svensker som forsøkte å nå Nordpolen i ballong. Og industriselskaper fra flere land som etter hvert fant drivverdige forekomster av både kull og annet.

Første kvinne kom til Spitsbergen i 1839 og var overbevist om at hun også skulle bli den siste. Hun var fransk og het Léonie d´Aunet.

Men der må vi stoppe litt. For når alle disse representantene fra alle disse nasjonene hadde pustet i denne arktiske luft, hvorfor ble det da Norge som skulle få suvereniteten over alle disse kalde øyene, alle disse breene, alle disse fjellene, alle disse fjordene?

Spørsmålet om hvem som skulle ha kontroll, ble stilt allerede i hvalfangertiden, men aktualisert i 1871. Da foreslår nemlig den svenske oppdageren og vitenskapsmannen Adolf Erik Nordenskiöld at Norge burde ha suverenitet over øygruppen.

Norge var fortsatt i union med Sverige, og dette var et praktisk forslag fra Nordenskiöld som mente de burde utvinne guano fra Svalbard, et gjødningsråstoff som det var stor etterspørsel etter. Den norske regjeringen syns ikke dette var noe godt forslag. De var redde for at de skulle få all jobben, mens svenskene skulle få alle inntektene. Russland ga også klar beskjed om at de ikke ville godta norsk suverenitet.

21 år seinere var alt forandret. Hundreåret gikk mot slutten, de hvite flekkene på kartet ble færre, Norge var i gang med nasjonsbyggingen.

Nå pågikk konkurranser både om å nå klodens ytterpunkter, Nordpolen og Sydpolen og kampen om landområder. Den norske regjeringen ønsket seg Svalbard, den norske statsråden som framsatte kravet skrev følgende: ”flere af Europas stater nu søge at udvide sine Besiddelser til fjerne Egne, og navnlig Fangstfelterne op imod Nordpolen synes at have faaet større Betydning for flere af Landene”

Men nå sa unionspartner Sverige nei, og viste til Russlands svar i 1871. Og kampene hardnet.

En tysk journalist og polarfarer annekterte Bjørnøya i 1899. Han het Theodor Lerner, ble kalt Tåkefyrsten – og åpnet både kull- og blygruver, men ble jaget vekk fra øya av russere.Norske aviser krevde at regjeringen sto på kravene, og etter unionsoppløsningen i 1905 ble det bare tydeligere og tydeligere at det var nødvendig ikke bare med lov og orden, men også at noen hadde ansvar i nord. Gruvedrift ble satt i gang, folkemengden økte – og sommerturistene ble stadig flere. Norges første utenriksminister satte Spitsbergen på agendaen og argumenterte med geografisk nærhet, at nordmenn var vant til å ferdes i arktiske strøk og at de var i flertall i nord. En forutsetning skulle imidlertid være at alle nasjoner skulle ha lik rett til utnyttelse av ressursene.

En av de som engasjerte seg sterkt var Adolf Hoel. Han var geolog og polarforsker og ledet en rekke forskningsekspedisjoner nordover på begynnelsen av 1900-tallet. Han var faktisk på Svalbard nesten hvert eneste år fra 1907 og fram til 1920 og denne kontinuiteten skulle i seg selv vise seg å være essensiell dokumentasjon for at nordmennene mente alvor i nord. Norge prøvde å få gjennom sitt syn på konferanser i Kristiania i årene 1910, 1912 og 1914, uten resultater. Så kollapset vår nye sivilisasjon i krig.

Spitsbergensaken ble tatt opp igjen på fredskonferansen i Paris. Da var de viktigste kritikerne spilt utover sidelinja: Russland var skadeskutt og hadde mer enn nok med sine revolusjoner, tsaren var blitt avsatt i 1917 og ingen anerkjente de nye makthaverne. Sverige hadde i sin nøytralitet likevel ført en tyskvennlig politikk og ble derfor ikke lyttet til. Tyskland hadde tapt krigen og hadde derfor heller ikke noe særlig de skulle sagt.

Så omstendighetene og tiden var nå på Norges side, de argumenterte fortsatt med geografisk nærhet, men også med langvarig tilstedeværelse og forsknings- og kartleggingsaktivitet på øygruppa. De hadde dessuten et annet kort på hånden: hjelpen som den norske handelsflåten hadde ytt til vestmaktene under første verdenskrig.

Og nå fikk Norge det som de ville. Suverenitet over Svalbard. Landene ble enige i februar 1920, men på grunn av formaliteteter og avklaringer med kullselskapene trådte ikke traktaten i kraft før i 1925.

Adolf Hoel var i Longyearbyen 14. august 1925, han observerte lovens menn og pene damer promenerende i byen, men holdt seg unna selve festen. Han skrev. “... til trods for at jeg etter evne hadde ydet mitt bidrag til at Svalbard skulle bli norsk var gleden ved at dette endelig skjedde blandet med vemod. [...] Nå var det slutt på de gode gamle dager.”