Managing minerals in Svalbard

By Janike Kampevold Larsen

Gruveslagg ved Tunheim, Bjørnøya by Janike Kampevold Larsen

Managing minerals in Svalbard

These days, when we get off a plane or a boat in Svalbard, we immediately get a powerful sense of the landscape – mountains, open sea, masses of sand, volumes of ice, and rock combine in a way that is unparalleled on the mainland. They create fantastic, awe-inspiring views. The impressive landscape appears to be timeless, eternally covered in snow and ice.

Today, it is the dramatic views that draw tourists to Svalbard, but the history of the archipelago is about its natural resources: about geographical and scientific discovery and coal mining. It is about things that can be measured, recorded and documented. About the economic value of hunting and mining, and prospecting for marble, gypsum, asbestos, zinc sulphide, lead glance, chalcopyrite and diamonds. In the years preceding the Svalbard Treaty it was all about the coal resources.

The person who surveyed and calculated the coal resources on Spitsbergen and Bear Island was Adolf Hoel, the head of Norway's Svalbard and Arctic Ocean Research Survey and a true imperialist. On behalf of the Norwegian chamber of commerce in London, he provided detailed calculations of Svalbard's and particularly Bear Island's coal reserves. They had located several seams of coal in Miseryfjellet and four at Ellasjøen: “wherever Devonian formations are found on the island, we have found commercially viable seams.”(1) Hoel was exaggerating a bit when he said that 200,000,000 tonnes of coal could be extracted on Bear Island, and that not just Tunheim but the whole southern part of the island had commercially viable reserves so big that they required a new port to be built in the south of the island.(2) In fact, only 116,095 tonnes of coal were produced on Bear Island between 1917 and 1925 – as well as 75 tonnes of lead seam in 1926.(3)

Irrespective of how realistic Hoel's arguments and visions were, coal played a big role in Norway gaining sovereignty in 1920. “Svalbard's importance today is based on its wealth of coal”, the historian and nationalist Frederik Macody Lund argued in an opinion piece in the newspaper Morgenbladet in 1910.

Clearly, the coal was of both political and economic importance. But what was its cultural importance? The reason that the territory was a source of pride and honour for Norway was that it demonstrated the country's ability to mine coal under such harsh conditions. Svalbard offered stories of courage and conquest, of voyages heading for the North Pole and of technological innovation. Around the turn of the 20th century, experiments with flight technology were carried out at Virgohamna. That was where both the Swedish explorer Salomon August Andrée and the American Walter Wellmann refined their air balloons before attempting to reach the North Pole by air. Tunheim, a coal-mining settlement perched on the edge of Bear Island overlooking the Barents Sea, was built from scratch in 1915-16 with a railway, floodlights, animals and a doctor to look after the coal miners, whose numbers peaked at 260. There was frenetic activity on the archipelago in the decades leading up to the signing of the treaty.

What is the cultural significance of Svalbard today? As we know, the territory is experiencing a growing amount of tourism; the views are being sold for all they're worth, and in the knowledge that some of their ingredients are disappearing.

It is however no longer the thickness of the coal seams that is of concern; it is the thickness of the glaciers. It is no longer the coal on Svalbard that matters, but rather the harm caused by coal to the territory's other resources. You could even say that Norway's most important job in the territory today is to coordinate research into climate change caused by the very coal that earned it sovereignty over the archipelago in the first place. There is a deep irony in this. Whereas Hoel analysed opportunities for future financial profits, we now count, record and anticipate future losses: thinning glaciers, the loss of sea ice, warmer sea water, melting permafrost and large declines in the populations of marine and terrestrial species. But what we are counting and documenting is changing and disappearing at an unprecedented pace. The coal was, and remains, a tangible archive of the distant past stored in geological formations. In the age of climate change, even the near future is uncertain, and it may be very different from what we had imagined. Svalbard has become a transient territory.

Svalbard's resources perform a completely different cultural role than they did in the past. Where coal was politically important as a sign of industry and economic viability, most of the resources now being researched are either in a state of crisis or represent symptoms of a crisis. Perhaps their cultural role is to challenge our human pride. It is no longer we who are vulnerable in a cold and icy polar world – instead that world is now vulnerable to us.

For a long time, Svalbard's cultural history has focused mostly on the people who lived and worked there: surveyors, hunters, miners and imperialists. Those people deserve more of our attention, but not to the exclusion of the territory's cultural importance to people who are only visiting it or who haven't even been there – tourists, researchers and the people who read their newspapers with growing concern and even anxiety.

Mineralenes rolle i forvaltningen av Svalbard

Når vi i dag går av et fly eller en båt på Svalbard får vi umiddelbart en stor landskapsfølelse – store fjellformasjoner, mye hav, masser av sand, is og stein er modulert på en måte vi ikke ser på fastlandet. De danner fantastiske og slående utsikter. Det mektige landskapet virker bestandig, dekket av evig snø og is.

Det er de storslåtte utsiktene som selges til turister, men historien om Svalbard er historien om øyrikets materialer; om geografiske og vitenskapelige oppdagelser og om kulldrift. Den dreier seg om det som kan måles, registreres og dokumenteres. Det dreier seg om den økonomiske verdien av fangst og bergverksvirksomhet, om leting etter marmor, gips, asbest, sinkblende, blyglans, kobberkis og diamanter.

Kartlegging og beregning av kullforekomstene både på Spitsbergen og Bjørnøya ble gjort av Adolf Hoel, leder av Norges Svalbard og Ishavsundersøkelser og en sann imperialist. På vegne av Det norske handelskammer i London brakte han til veie detaljerte beregninger over Svalbards og spesielt Bjørnøyas antatte kullholdighet. De hadde lokalisert flere kull-lag i Misery-fjellet og 4 ved Ellasjøen: «overalt på øen hvor devon-formasjoner er paatruffet har man funnet lag av drivbar mektighet».(1) Hoel tok godt i da han mente at 200.000.000 tonn kull kunne produseres på Bjørnøya – og at ikke bare Tunheim, men hele den sørlige delen av øyen hadde drivverdige forekomster, så store at man burde bygge en stor utskipingshavn sør på øyen.(2) I virkeligheten ble bare 116 095 tonn kull produsert på Bjørnøya mellom 1917 og 1925 – og i tillegg 75 tonn bly-åre i 1926.(3)

Uansett realismen i Hoels argumentasjon og vyer, bidro kullet sterkt til å gi Norge overherredømme i 1920. «Svalbards betydning i nutiden beror på landets kulrikdom”, skal historiker og nasjonalist Frederik Macody Lund har erklært i en kronikk i Morgenbladet i 1910.

Kullet hadde uten tvil politisk og økonomisk betydning. Men hvilken kulturell betydning hadde det? Norges verdighet og ære i forhold til territoriet lå i at landet kunne klare å drive på kull under så barske forhold. Svalbard leverte historier om mot og erobringer, om polferder og teknologisk innovasjon. I årene rundt århundreskiftet hadde Virgohamna vært et sted for eksperimenter i flyteknologi, både svensken Salomon August Andrée og amerikanske Walter Wellmann raffinerte der sine luftballonger for å nå Nordpolen luftveien. Tunheim, kullgruvebyen på Bjørnøya som vippet på kanten mot Barentshavet, ble bygget opp i 1915-16 som et komplett tettsted med jernbane, flomlys, dyr og lege som så etter de, på det meste 260, kullarbeiderne. Det var hektisk aktivitet i arkipelet i tiårene før traktaten ble underskrevet.

Hvilken kulturell rolle spiller Svalbard-territoriet i dag? Territoriet er som vi vet utsatt for en voksende turisme; den vakre utsikten selges for det den er verdt, og det faktum at ingrediensene i den forsvinner, er allment kjent.

Det er imidlertid ikke lenger tykkelsen på kull-lagene som er interessante, det er tykkelsen på isbreene. Det handler ikke lenger om kullet, men den skaden kullet har påført de andre forekomstene i territoriet. For å sette det litt på spissen: Norges viktigste jobb i territoriet i dag er å koordinere forskning på klimaforandringer forårsaket av det kullet som ga dem overoppsyn med territoriet. Det er en dyp ironi i dette. Mens Hoel analyserte for fremtidig økonomisk gevinst, teller vi, registrerer vi og antesiperer vi fremtidig tap; tynnende isbreer, minkende sjøis, varmere sjøvann, tinende permafrost og store avvik i marine og landbaserte bestander av arter. Men det vi teller og dokumenterer forandrer seg eller forsvinner med en fart vi ikke er vant til. Kullet var og er en fast form arkivert i geologiske formasjoner dannet i dyp tid. Klimaforandringens tidslandskap er uoversiktlig og varsler om at vår nære fremtid kan bli svært annerledes enn vi trodde. Svalbard er blitt et flyktig territorium.

Svalbards materialer gjør et helt annet kulturelt arbeid enn tidligere. Der kullet hadde politisk betydning som tegn på driftighet og drivverdighet, er de fleste av materialene det nå forskes på enten i krise, eller de er et tegn på krise. Deres kulturelle arbeid består kanskje i å justere det menneskelige hovmod. Det er ikke lenger vi som er sårbare i møte med en verden av is og kulde – det er denne verden som er sårbar i møte med oss.

Svalbards kulturhistorie har lenge dreid seg om de menneskene som hadde liv og virke på Svalbard; landmålere, jegere, gruvearbeidere, imperialister. Denne bør få mer oppmerksomhet, men det som også bør få oppmerksomhet er territoriets kulturelle betydning for de som bare besøker og kanskje ikke dét en gang – for turisten, forskeren, eller den som bare bekymret leser avisen.

1. Bjørnøya, Adolf Hoel, A.Kvalheim, Claus Schive, Gabriel Smith, Kristiania 1918 A.W Brøggers Boktrykkeri A/S, s. 2.

2. Adolf Hoel, The Coal fields of Svalbard (Spitsbergen and Bear island) No. 32 The first world Power conference. 1924, p. 32-18. The coal bearing strata of Bear Island occupy an area of 145 square km, or 84 percent of the total area of the island. The coal reserves have been estimated to about 200,000,000 tons”.

3. Atle Mørk, John G. GJelberg, David Worsley, Bjørnøya – an Upper Paleozoiv-Triassic window into the Barents Shelf, Norways Geographicla Society, 2014, p. 8.