Vladimir Rusanov’s expedition and Russian mining claims on Svalbard

By Daria Soldatova

Rusanovs skip, fra museet Pomor i Barentsburg

Vladimir Rusanov’s expedition and Russian mining claims on Svalbard

At the start of the 20th century, there was a coal rush in Svalbard. Mining companies from many countries laid claim to large parts of Svalbard and started extracting coal. Norwegians, Englishmen, Americans and Swedes all took part in the rush.

The Stavanger–Spitsbergen expedition, whose members included the geologist Adolf Hoel, reached Svalbard in the summer of 1912. The expedition laid a mining claim to the land on the east side of Grønfjorden. A vain attempt was made to obtain Norwegian capital for the mining operations. That's when the prospective buyers contacted the Russian author and journalist Menartz Lewin, who lived in Kristiania (now Oslo). Lewin dealt with the German-Norwegian stakeholders, who had a right to first refusal on the coalfields between Grønfjorden and Colesbukta. After that, the company “De Russiske Kulfelter Green Harbour” was founded. Lewin and his sons ran a modest coal-mining operation before and during World War I.

Also in 1912, businessmen in Arkhangelsk sent an expedition to the archipelago led by the geologist Vladimir Rusanov.

Rusanov was born in 1875, and he attended the seminary in Oryol, where he completed his studies in 1897. After taking part in the revolutionary movement, he was arrested and then sent to Ust-Sysolsk (modern-day Syktyvkar) for two years. In 1903 he emigrated to France, where he graduated from Sorbonne University in Paris in 1907. That same year he visited Novaya Zemlya for the first time and explored the Matochkin Strait. In 1908 and 1909 he took part in expeditions to Novaya Zemlya, and in 1910 and 1911 he led two further expeditions himself. He crossed Severny Island on foot, and his expedition travelled around Novaya Zemlya on motorsailers.

In 1912 he was chosen to lead an expedition to Svalbard. For the expedition, he used the small vessel Hercules, which had a displacement of around 64 tonnes and was designed for navigating icy waters.

Hercules had a crew of 14, including the members of the expedition. The captain was the young seaman and explorer Alexander Kuchin, who had also been on Amundsen’s South Pole expedition in 1911. Rusanov’s closest assistant was the mining engineer Rudolf Samoylovich, who had graduated from the famous Freiberg Mining Academy in Germany in 1904. Zenon Svatosh was responsible for collecting the zoological samples. Juliette Jean was a doctor and naturalist, who was also Rusanov’s wife; they had met at the Sorbonne. There was only a small team of scientists because the expedition’s main aim was to find new coalfields, put up claim posts and learn about the existing mines and the terms on which foreign mining companies could extract coal.

On 9 July 2012, Hercules sailed from Aleksandrovsk-na-Murmane (now Polyarnyy) with fourteen people on board. On 16 July, it reached the island of Spitsbergen and entered Bellsund, on the west side of the island. From here, Rusanov and two sailors walked to the east coast of the island and back again. The journey included a difficult section of glacier-covered mountains, and Rusanov almost lost his life: on the return journey he fell into a crevasse and was on the point of plunging into the abyss.

From Bellsund, Hercules sailed to Isfjorden and then on to Adventfjorden. Rusanov and his expedition mapped the whole west coast of the island, and in doing so they discovered rich coal deposits. By August 1912, the expedition had completed the formal part of its mission. They had erected 28 claim posts and secured Russia’s right to start mining coal on Svalbard. They had also collected palaeontological, zoological and botanical samples from Svalbard and carried out oceanographic research.

After sending three members of his expedition from Svalbard to Russia by a Norwegian steamship, Rusanov continued to Novaya Zemlya. On 18 August he sent a telegram to the mainland from the Matochkin Strait. It was the last that was heard of Hercules. In 1934, on the islands along the coast of the Taymyr Peninsula, a wooden post was found with the inscription “Hercules 1913”, as well as personal belongings of the expedition members, but what happened to them is still unknown. In 2000, near the Minin mountains on the Taymar Peninsula, an expedition sent by Oryol’s state-owned broadcasting company discovered traces of a camp and human remains. The remains are thought to belong to members of the Rusanov expedition, including Captain Alexander Kuchin.

The company Handelshuset Grumant – A. G. Agafeloff & Co. was founded in 1913 on the basis of Rusanov’s mining claims. The company only carried out mineral exploration, and the first Russian mining operations began after World War I.

Its recognised status as no man’s land was one of the reasons that coal mines were established in Svalbard at the start of the 20th century. However, the lack of an administration and legal system represented serious obstacles to business development. There were two particularly big challenges: property rights and the legal status that mining claims should have, and labour disputes. In addition, a few enlightened people pointed out that increasing human activity represented a threat to the animals of Svalbard. In combination, these circumstances led people to question about whether Svalbard should remain a no man’s land, or whether it was time to come up with a different administrative model.

No solution was found to Svalbard’s legal status at the Kristiania conferences in 1910, 1912 and 1914. At the peace conference in Paris after World War I, the question of Svalbard’s legal status came up again. By this time Russia was under a diplomatic blockade, and it wasn’t present when the Svalbard Treaty was signed on 9 February 1920. Nevertheless, Russian interests were discussed in Article 10 of the treaty.

Vladimir Rusanovs ekspedisjon og russiske okkupasjoner på Svalbard

I 1900-årene begynte det et kullrush på Svalbard. Bergverksselskaper fra mange land okkuperte store deler av Svalbard og begynte kulldrift. Nordmenn, engelskmenn, amerikanere, svensker ble alle involvert i dette rushet.

Sommeren 1912 kom Stavanger–Spitsbergen-ekspedisjonen til Svalbard. Med i ekspedisjonen var geolog Adolf Hoel. Ekspedisjonen okkuperte land på østsiden av Grønfjorden. Det ble forgjeves forsøkt å finne norsk kapital til driften. Da kom interessentene i kontakt med den russiske forfatteren og journalisten Menartz Lewin, som var bosatt i Kristiania. Lewin ordnet med tysk-norske forbindelser som fikk forkjøpsrett til feltene mellom Grønfjorden og Colesbukta. Så ble selskapet De Russiske Kulfelter Green Harbour stiftet. Lewin og sønnene hans drev en beskjeden kulldrift før og under første verdenskrig.

Samme år sendte forretningsmenn i Arkhangelsk en ekspedisjon til øygruppen under ledelse av geologen Vladimir Rusanov.

Rusanov ble født i 1875. Han studerte på seminaret i Orjol, som han fullførte i 1897. Fordi han deltok i den revolusjonære bevegelsen, ble han arrestert og deretter sendt til Ust-Sysolsk (dagens Syktyvkar) i to år. I 1903 emigrerte han til Frankrike. Der ble han uteksaminert fra Sorbonne-universitetet i Paris i 1907. Samme år besøkte han Novaja Semlja for første gang og utforsket Matotsjkinsundet. I 1908 og 1909 deltok han i ekspedisjoner til Novaja Semlja, og i 1910 og 1911 ledet han selv to nye ekspedisjoner. Han krysset Nordøya til fots, og med motorseilbåter dro ekspedisjonen hans rundt Novaja Semlja.

I 1912 ble han leder for en ekspedisjon til Svalbard. Til ekspedisjonen brukte de det lille fartøyet «Hercules», som hadde deplasement på omtrent 64 tonn og var tilpasset navigasjon i isen.

Mannskapet på «Hercules», inkludert ekspedisjonsdeltakerne, var på 14 personer. Kapteinen var den unge sjømannen og havforskeren Aleksandr Kutsjin, som også deltok på Amundsens ekspedisjon til Sydpolen i 1911. Den nærmeste assistenten til Rusanov var gruveingeniøren Rudolf Samojlovitsj, som var uteksaminert fra det berømte bergakademiet i Freiberg i Tyskland i 1904. Zénón Svatoš tok seg av det zoologiske innsamlingsarbeidet. Juliette Jean-Sossin var lege og naturforsker. Hun var Rusanovs kone – de ble kjent på Sorbonne. Det var en liten forskergruppe som tok seg av forskningen, for ekspedisjonens hovedmål var å søke etter nye kullforekomster, sette opp okkupasjonsmerker og gjøre seg kjent med de eksisterende gruvene og vilkårene for at utenlandske gruveselskaper kunne utvinne kull.

9. juli 1912 forlot «Hercules» Aleksandrovsk-na-Murmane (dagens Poljarnyj) med fjorten ekspedisjonsmedlemmer om bord. 16. juli nådde «Hercules» øya Vestspitsbergen og kom inn i Bellsund, som ligger på vestsiden av øya. Herfra gikk Rusanov sammen med to sjømenn til fots til østkysten av Vestspitsbergen og tilbake. De måtte over et vanskelig fjellparti som var dekket av isbre, og Rusanov var nær ved å omkomme: På veien tilbake falt han ned i en bresprekk, og det var så vidt han ikke havnet i den dype avgrunnen.

Fra Bellsund kom «Hercules» til Isfjorden og deretter til Adventfjorden. I forbindelse med at Rusanov og ekspedisjonen hans kartla hele vestkysten av øya, oppdaget de rike kullforekomster. I begynnelsen av august 1912 hadde ekspedisjonen fullført det offisielle oppdraget sitt. De hadde satt opp 28 okkupasjonsmerker og sikret Russlands rett til å etablere kulldrift på Svalbard. I tillegg hadde de gjort et paleontologisk, zoologisk og botanisk innsamlingsarbeid på Svalbard og gjennomført oseanografisk forskning.

Etter at Rusanov hadde sendt tre personer fra Svalbard til Russland med en norsk damper, dro han til Novaja Semlja. 18. august 1912 sendte han et telegram til fastlandet i Matotsjkinsundet. Dette telegrammet var det siste man hørte fra «Hercules». I 1934 ble det funnet en trestolpe med påskriften «Hercules 1913» og personlige gjenstander som tilhørte ekspedisjonsmedlemmene, på øyene langs Tajmyrs kyst, men omstendighetene rundt ekspedisjonsulykken er fortsatt ukjente. I 2000, i nærheten av Mininfjellet på Tajmyrhalvøya, fant en ekspedisjon fra Orjols statseide kringkastingsselskap spor av leir og menneskelevninger. Man antar at levningene kan tilhøre medlemmene av Rusanov-ekspedisjonen, blant andre kaptein Aleksandr Kutsjin.

På grunnlag av Rusanovs okkupasjoner ble selskapet Handelshuset Grumant – A. G. Agafeloff & Co. stiftet i 1913. Selskapet drev bare undersøkelsesdrift, og russisk gruvedrift ble satt i gang først etter første verdenskrig.

Den aksepterte statusen som ingenmannsland var en av årsakene til at det ble etablert kulldrift på begynnelsen av 1900-tallet på Svalbard. Samtidig var fraværet av administrasjon og rettsregler en alvorlig hindring for utvikling av næringsvirksomhet. Det var særlig to utfordringer: Den ene dreide seg om eiendomsrett og hvilken status okkupasjoner av felter skulle ha, og den andre gjaldt arbeidskonflikter. I tillegg var det noen framsynte mennesker som pekte på at økt menneskelig nærvær truet dyrelivet på Svalbard. Alle disse forholdene ga anledning til å stille spørsmål ved om Svalbard fremdeles skulle være ingenmannsland, eller om det var på tide å finne en administrasjonsordning.

Man lyktes ikke med å avklare spørsmålet om Svalbards juridiske status på Kristiania-konferansene i 1910, 1912 og 1914. På fredskonferansen i Paris etter første verdenskrig ble spørsmålet om Svalbards rettsstatus igjen reist. Da befant Russland seg under diplomatisk blokade og var ikke til stede da Svalbardtraktaten ble undertegnet 9. februar 1920. Russiske interesser ble likevel omtalt i traktatens artikkel 10.