The Spitsbergen Treaty seen from the Russian perspective

By Sergey Gushchin

The Spitsbergen Treaty seen from the Russian perspective

On 9 February 2020 we mark the 100th anniversary of the Spitsbergen Treaty. This name for the archipelago, Spitsbergen, is fixed in the text and the title of the Treaty, so the Russian Federation prefers to adhere to the language of the Treaty by using this name.

During a long period of European history this archipelago, situated in the far north, remained a so-called terra nullius – no man’s land. This was mainly due to the harsh natural and climatic conditions, which made it difficult to establish permanent settlements. In 1870-1871, as a result of the exchange of diplomatic notes between several European states, Spitsbergen gained the status of a territory of common use, exempted from the area of expansion of state sovereignty.

After some tons of coal had been mined here at the end of the 19th century, people arrived wanting to occupy promising land lots and begin prospecting. Increased industrial activity on Spitsbergen made it necessary for the countries engaged there to regulate the legal status of the archipelago. Three international conferences in Kristiania before the outbreak of the First World War were dedicated to the issue.

The result of this long and complicated process was the Spitsbergen Treaty of 1920. It’s a unique document in international law, which establishes a very special legal regime. If we choose 1870 as a starting point, we can say that the preparation of the Spitsbergen Treaty took 50 years. During these years the Russian Empire, one of the “High Contracting Parties”, was replaced by the Soviet Union, Norway gained its independence, and the First World War changed the political landscape of Europe.

According to the preamble of the Treaty, the purpose of the document was to “provide the Spitsbergen territories with an equitable regime, in order to assure their development and peaceful utilisation”. On the one hand, the Treaty recognizes «the full and absolute sovereignty of Norway over the Archipelago of Spitsbergen” (Article 1). On the other hand, the execution of this sovereignty is based on the assumption that Norway complies with several rules written in the Treaty that protect and guarantee the rights and lawful interests of the other parties to the Treaty, including Russia.

Among these rules are provisions that grant the nationals of all the contracting parties “equal liberty of access and entry” to the territories specified in the Treaty, including “to the waters, fjords and ports for any reason or object whatever”, “to carry on there without impediment all maritime, industrial, mining and commercial operations on a footing of absolute equality” (Articles 2 and 3).

The Treaty also provides that the archipelago “may never be used for warlike purposes” (Article 9).

The Russian presence on the archipelago is based on the Spitsbergen Treaty. As is known, the USSR formally acceded to the Treaty in 1935.

The goals and tasks of the Russian presence on the archipelago were defined in the Strategic Russian Policy towards the Norwegian Archipelago of Spitsbergen of 31 December 1997 and in the Arctic Strategy of the Russian Federation for the period till 2020 of 18 September 2008.

On 20 March 2012 the Government of the Russian Federation adopted the Strategy for the Russian presence on the Spitsbergen Archipelago till 2020. It also elaborated a specific set of planned measures regarding the implementation of the Strategy. Recently we have launched a process to renew these two documents on the basis of the Spitsbergen Treaty.

The Russian Federation attaches great importance to maintaining its presence on the archipelago, further developing and diversifying its economic and scientific activities on Spitsbergen, and continuing constructive cooperation with the Norwegian side.

A Governmental Commission on maintaining the Russian presence on Spitsbergen has been established and remains in place. The current Head of the Commission is the Deputy Prime Minister of Russia Yuri Trutnev.

Russia has long-term economic and research interests on Spitsbergen. Besides coal mining we plan to develop other economic activities, such as tourism and fish processing, and create new enterprises.

Arctic tourism is one of the most promising areas of the Russian activities. The attractiveness of the archipelago as a tourism destination keeps rising. The development of tourism infrastructure and services in our settlements is very dynamic. We have big plans to expand the tour programs we offer.

The Russian company “Arctic Resource” is planning to build a fish processing plant in Barentsburg. As you know, it’s a new and promising industry on the archipelago.

Spitsbergen is a unique location for high-latitude scientific research. Our country has been carrying out such research here since 1960, in geophysics, glaciology, oceanography, biology, geology, archeology, history and meteorology.

The establishment in 2016 of the Russian Scientific Center on Spitsbergen made our research more systematic and coordinated. At the moment there are 13 Russian scientific organizations that participate in this Center. The logistics of the Center are organized by the Russian Arctic scientific expedition on Spitsbergen, which is based around our Arctic and Antarctic Research Institute.

Russia is interested in building long-term and constructive cooperation with Norway on Spitsbergen and in developing open and frank dialogue with Norwegian partners on practical issues relating to our economic and research activities. In doing so, the Russian side proceeds from the assumption that all the parties to the Treaty, including Norway and Russia, will fully and in good faith comply with their obligations under the Treaty. By that we don’t mean theoretical discussions about interpretations of the Treaty, but rather firm adherence to the spirit and the letter of this document elaborated on the basis of ideas of international cooperation and mutual respect for rights and lawful interests of the contracting parties to the Treaty.

A detailed and effective dialogue on issues that can arise in the process of the implementation of the Treaty, including problematic and difficult ones, will contribute to them being solved in accordance with the Treaty.

In this context we find it appropriate to refer to the Joint Statement of the President of the Russian Federation and the Prime Minister of the Kingdom of Norway of 27 April 2010. It says that “Norway welcomes the continuation of the Russian economic activity on Spitsbergen as a natural and important part of common activities on the archipelago, and also welcomes new forms of such activity”.

We would like to underline that the Spitsbergen Treaty provides endless possibilities for long-term, mutually respectful and mutually beneficial cooperation for all the stakeholders. Therefore, let me stress once more that the Russian Federation emphasizes the importance of firm adherence to the spirit and the letter of this milestone document.

Spitsbergentraktaten fra et russisk perspektiv

9. februar 2020 markerer vi at det er 100 år siden Spitsbergentraktaten ble inngått. Dette navnet for øygruppen ble brukt i traktatens opprinnelige tekst og tittel, så Russland foretrekker å kalle traktaten for Spitsbergentraktaten.

I en lang periode i europeisk historie var denne øygruppen langt mot nord en terra nullius – et ingenmannsland. Dette skyldtes hovedsakelig de tøffe natur- og klimaforholdene, som gjorde det vanskelig å etablere permanente bosetninger. I 1870–1871 fikk Spitsbergen status som et territorium til felles bruk, unntatt fra utvidelsesområdet for statlig suverenitet, som et resultat av utveksling av diplomatiske noter mellom flere europeiske stater.

Etter at man hadde hentet ut en del tonn kull her på slutten av 1800-tallet, kom det folk som ønsket å besette lovende områder og begynne å prospektere. Økt industriell aktivitet på Spitsbergen gjorde det nødvendig for landene som drev denne aktiviteten, å regulere øygruppens juridiske status. Før første verdenskrig ble det avholdt tre internasjonale konferanser i Kristiania om dette temaet.

Resultatet av denne lange og kompliserte prosessen var Spitsbergentraktaten av 1920. Folkerettslig sett er dette et unikt dokument som etablerer et helt spesielt juridisk regime. Hvis vi velger 1870 som utgangspunkt, kan vi si at Spitsbergentraktatens tilblivelse tok femti år. I løpet av disse årene ble Det russiske imperiet, en av de «høie kontraherende parter», erstattet med Sovjetunionen, Norge ble uavhengig, og første verdenskrig forandret det politiske landskapet i Europa.

Ifølge traktatens innledning er formålet med dokumentet «å se innført et rettferdig styre i disse egner [Spitsbergen-øgruppen], skikket til å sikre deres utvikling og fredelige utnyttelse». På den ene siden anerkjenner partene i traktaten «Norges fulle og uinnskrenkede høihetsrett over Spitsbergenøgruppen» (artikkel 1). På den andre siden er utøvelsen av «høihetsrett» basert på at Norge overholder en del regler som er skrevet inn i traktaten for å beskytte og garantere rettigheter og lovlige interesser for de andre partene i traktaten, inkludert Russland.

Blant disse reglene finner vi bestemmelser som sikrer «undersåtter» av alle de kontraherende partene «like rett til adgang og ophold» til områdene som er nevnt i traktaten, inkludert til «farvannene, fjordene og havnene […] uten hensyn til grunn eller formål; de skal der kunne drive uhindret allslags maritim-, industri-, bergverks- og handelsvirksomhet på fullstendig like fot […]» (artikkel 2 og 3).

Traktaten sier også at øygruppen «aldri må nyttes i krigsøiemed» (artikkel 9).

Russisk tilstedeværelse på øygruppen har grunnlag i Spitsbergentraktaten. Sovjetunionen tiltrådte som kjent traktaten formelt i 1935.

Målene og oppdraget for den russiske tilstedeværelsen på øygruppen er definert i et strategisk russisk prinsippdokument om den norske øygruppen Spitsbergen av 31. desember 1997 og i Russlands arktiske strategi for perioden frem til 2020 av 18. september 2008.

20. mars 2012 vedtok Russlands regjering en strategi for russisk tilstedeværelse på Spitsbergen frem til 2020. Det er også utviklet et sett med tiltak for gjennomføring av strategien. Nylig har vi satt i gang en prosess for å fornye disse to dokumentene, med Spitsbergentraktaten som grunnlag.

For Russland er det svært viktig å opprettholde sin tilstedeværelse på øygruppen, å utvikle og variere landets økonomiske og vitenskapelige aktivitet på Spitsbergen og å føre videre det konstruktive samarbeidet med Norge.

En statlig kommisjon for å opprettholde russisk tilstedeværelse på Spitsbergen er etablert og aktiv. Den nåværende lederen av kommisjonen er Russlands visestatsminister Jurij Trutnev.

Russland har langsiktige økonomiske og forskningsmessige interesser på Spitsbergen. I tillegg til kullgruvene planlegger vi å utvikle annen økonomisk aktivitet, som turisme og fiskeforedling, og å etablere nye selskaper.

Arktisk turisme er et av de mest lovende områdene for russisk aktivitet. Øygruppens attraktivitet som turistdestinasjon blir større og større. Utviklingen av infrastruktur og servicetilbud for turister i bosetningene våre er svært dynamisk. Vi har store planer om å utvide turprogrammene vi tilbyr.

Det russiske selskapet Arctic Resource planlegger å bygge opp et fiskeforedlingsanlegg i Barentsburg. Som dere vet, er dette en ny og lovende industri på øygruppen.

Spitsbergen er et unikt sted for vitenskapelig forskning på de høyere breddegrader. Landet vårt har drevet slik forskning her siden 1960, innenfor geofysikk, glasiologi, oseanografi, biologi, geologi, arkeologi, historie og meteorologi.

Etableringen av det russiske vitenskapssenteret på Spitsbergen i 2016 har gjort forskningen vår mer systematisk og koordinert. For øyeblikket samarbeider 13 russiske vitenskapsorganisasjoner om dette senteret. Logistikken på senteret organiseres av den russiske arktiske vitenskapelige ekspedisjonen på Spitsbergen, som er bygd opp rundt det arktiske og antarktiske forskningsinstituttet vårt.

Russland er interessert i å bygge et langsiktig og konstruktivt samarbeid med Norge på Spitsbergen og utvikle en åpen og ærlig dialog med norske partnere om praktiske sider ved den økonomiske og forskningsmessige aktiviteten vår. Dette tar utgangspunkt i en forutsetning om at alle partene i traktaten, inkludert Norge og Russland, fullt ut og i god tro vil overholde sine forpliktelser etter traktaten. Med dette sikter vi ikke til teoretiske diskusjoner om tolkning av traktaten, men heller å føre videre dokumentets ånd og ordlyd, på en slik måte at grunnlaget er tanken om internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt for rettigheter og de lovlige interessene til partene i traktaten.

En detaljert og effektiv dialog om utfordringer som måtte oppstå i gjennomføringen av traktaten, inkludert problemer og vanskelige saker, vil bidra til at de kan løses i overensstemmelse med traktaten.

I denne sammenhengen finner vi det passende å vise til den felles uttalelsen fra Den russiske føderasjons president og Kongeriket Norges statsminister av 27. april 2010. Den sier at Norge «hilser velkommen fortsatt russisk næringsvirksomhet som en naturlig og viktig del av felles aktivitet på øygruppen. Den ønsker også velkommen i prinsipp ny russisk aktivitet på Spitsbergen.»

Vi vil understreke at Spitsbergentraktaten gir endeløse muligheter for langsiktig og gjensidig respektfullt samarbeid til gjensidig nytte for alle aktører. Derfor vil jeg nok en gang legge vekt på at Russland fremholder verdien av at dette milepælsdokumentets ånd og ordlyd overholdes på urokkelig vis.