The Arctic Fellowship of the Rose on Oswaldo Maciá’s work of art: A gift to Svalbard (2019)

By Kjetil Røed

Photo: Temujin Doran

The Arctic Fellowship of the Rose On Oswaldo Maciá’s work of art A gift to Svalbard (2019).

I’m in Svalbard and on my way to see Oswaldo Maciá’s work of art A gift to Svalbard. After a half hour bus journey from Longyearbyen across a dark snowy plain, I detect the former mine at Vinkelstasjonen, where Maciá’s work of art is exhibited. Like an otherworldly stage or an exotic plant, it is weakly illuminated in reddish, pinkish hues against the dark blue Polar night. The bus stops and we are transferred to a tracked vehicle — a kind of giant snowmobile with a roof. When we arrive the smell hits us: roses. In this desert of ice, it is the last smell I would have expected, but still, here it is, intensely present in this wilderness. Few flowers grow in Svalbard, and it is impossible for roses to survive here. There are hardly any trees. In spite of this, the fragrance — which he has developed jointly with the perfumer Ricardo Moya (IFF, Amsterdam) — is so powerful that it doesn’t just remind me of another place — a meadow of flowers — it actually changes the place where we find ourselves. There is actually a link between Svalbard and the scent of roses. The Svalbard Treaty, signed on 9 February 1920, recognised “the full and absolute sovereignty of Norway over the Archipelago of Svalbard”. The treaty also provided a basis for commerce and trade, including with the Netherlands, which was one of the signatories. With the treaty, this archipelago close to the North Pole was formally incorporated into the global trading system, allowing resources to circulate between the Arctic and the continent, giving Svalbard access to goods that didn’t naturally belong there. Like roses. Svalbard is, the scent reminds is, not entirely isolated; on the contrary, other places and other times can reach the archipelago in the shape of traded goods. In other words, the scent of roses surrounding Maciá’s work of art puts Svalbard on the world map in a sensory and very tangible way. It reminds us that as long as trade exists, every place is also home to other places, times, languages, smells and tastes.

The snow crunches under our boots and darkness closes in on all sides. But I can still see the vast, monotonous yet beautiful landscape extending around me. It is now an even darker shade of blue, and in the far distance I can see the last bands of yellow light tracing the outline of remote mountain ranges. Armed guards stand around us, as is always the case in Svalbard when you leave Longyearbyen (to protect you against polar bears). Some prints are attached to the wall at Vinkelstasjonen. They show pictures of insects that do actually live in Svalbard, but that are rarely seen. Normally all you notice is the white and seemingly endless landscape, but the flora and fauna depicted remind us that even here you can find other life forms. The smell and pictures knit together different places and times so closely that Vinkelstasjonen, on this one day that the work is physically there to be experienced by an audience, is reinvented as something much greater than, and completely different from, the coal mine that was once here. The smell and pictures superimpose themselves on its former identify, adding hitherto unknown layers of experience, and in our memories they become another thing that exists here.

Inside the former mine the number of impressions increases dramatically; the sounds of other places merging with the smells of other places. The song of tropical birds and humming of insects that have never travelled far from the Equator fill the illuminated room. But I also hear winds from other places, from deserts and remote forests. “Fables of the wind”, the artist calls this part of the installation. On the outskirts of the former mine, luminous globes circulate slowly on an intricate system of pulleys, like miniature versions of the Moon, or perhaps remote planets. Through small openings I can see small glass beads. The “globes” introduce a cyclical element to the installation, which resonates with the heavy industrial machinery left behind by the mining operation with all of its cogs, pulleys, counterweights and chains. Whereas once coal was extracted from inside the Earth, again and again, this work of art draws out tropical climates, foreign winds and the sound of animals. Below the surface there are concealed treasures that can be traded with roses, linking this landscape to the soils and resources of other landscapes in a network that spans the entire world. The other place is brought closer by these cyclical trading processes where one kind of goods is exchanged for another, thereby drawing apparently distant places together. This happens through the resources that are extracted from the various places where the goods originate, but also by enabling the people exchanging the goods to make a living. As I stamp my feet to stay warm, I can’t help thinking that I prefer roses to coal, since the coal poisons the atmosphere and contributes to the climate change that is threatening the very future of our planet, and which is particularly noticeable up here in the High North, where ecosystems are changing and the permafrost that has stored toxic gases for thousands of years is at risk of melting and releasing them into the atmosphere.

But of course this work of art isn’t, strictly speaking, about trade. After all, it is called A gift to Svalbard. And a gift is different from a commercial transaction, since one gives something to another person out of goodwill or from a desire to please that person. Or is it? Many people have discussed the nature of gifts, with some arguing that gifts are an informal contract, since they create an obligation for the recipient. If you receive something there is an expectation that you will repay the person with a gift of around the same value, which means that the giver and recipient form a kind of alliance. Nevertheless, the gift economy involves values that run deeper than those of our modern money economy, argues the social anthropologist Marcel Mauss in his seminal essay “The Gift: Forms and Functions of Exchange in Archaic Societies”. Mauss believed that the gift economy was a precursor to the abstract trade we currently engage in – a stage where the aim was to bind people together through mutual obligations rather than to exchange abstract stores of value. Receiving and getting a gift, thought Mauss, provided a foundation for a sense of community, society and solidarity, whereas the capitalist economy can be considered a degenerated form of the gift economy, since it disassociates the human fellowship from the transaction itself. This perspective undoubtedly makes some sense in this context: gifts, if we go along with Mauss, make us conscious of how sharing or exchanging products is something we do together and must reach a joint understanding of, rather than focusing exclusively on building up our own wealth, for example as a large bank account balance or a pile of banknotes. Money is, one could say, the archetypal symbol of the fact that community is superfluous and something that — in many contexts — we have left behind us. Arjun Appadurai is another theorist who claims that goods — or money as an abstract representation of the value of goods — have been disassociated from the sense of community derived from human interaction. But he stresses that the importance of the thing itself as a product can also be reclaimed from its asocial, abstract monetary value in a market if you emphasise that its true value lies in something other than its financial value. Things have other qualities that go beyond that value, he claims, such as the ring you received (or gave) when you got married. It is meaningless to measure its weight in gold and see its mere monetary value as equivalent to other products of the same price, since it is linked to a particular event that (almost certainly) is of great value to you. That value is not just sentimental value — it marks the threshold to a radically different economy that approaches the logic of the original gift economy: by recognising this value as human or social capital that cannot be exchanged into anything else, the product goes from being something abstract — a piece of gold that can be exchanged for something else of the same value — to being a completely unique object that represents the connection between the people who own it. This singularises the object, says Appadurai, withdrawing it from the market and converting it into a gift that functions locally as a social glue and even as an exponent for certain stories, such as stories of love between people.

Can we perceive gifts from another perspective than as a contract, a transaction, that emanates from one party and is received by another party who is then bound to the giver? A gift to Svalbard is, first of all, a gift that only involves one concrete individual, namely the giver, the artist Oswaldo Maciá. The recipient is “Svalbard”, and if a place can in any way be personified, it must be collectively, in other words as “the people of Svalbard” or something like that. But that seems imprecise, since it is far from certain that the people who live in this archipelago are even aware of the gift they have received, let alone have actually received it by experiencing it. The “recipient”, if we want him or her to be a person, is rather represented by those of us who were at Vinkelstasjonen and actually saw the work of art. And we were a pretty mixed group of people comprising everything from local enthusiasts to art professionals from around the world, as well as a reasonable number of tourists. Were we the “recipient”? And if we were, why on earth should we consider the work to be “A gift to Svalbard”?

Let’s try approaching the question from another angle. If we expand the identity of the recipient, and don’t insist that it has to be a person, can’t we take the artist at his word and say that Svalbard actually is the recipient, after all? The question then becomes: how can a place receive a gift? In order to take this idea further, we need to include the history and culture of the place; but also the fact that Svalbard is a place — a culture — that has traditionally received few gifts. Instead of receiving things, it has had things taken away from it, so it has been a provider of gifts through its mining and tourism. Metaphorically speaking, we could say that even more is being taken away from it today, if you take into account its natural environment. Through climate change the ice is melting and species that previously had their natural habitats in these islands near the North Pole, well, they are in the process of disappearing. In addition, geopolitical interests are seeking to use Svalbard as a foundation for projecting their power. Russia is particularly important in this respect, since the Russians don’t just have a presence in the archipelago, they actually own parts of it, including the mining town of Barentsburg, which is now Russian territory. If we restrict ourselves to physical goods — mainly coal — it is transported to other parts of the world and consumed there. As such, the physical landscapes and resources of Svalbard are being exploited and transformed — as previously mentioned – into goods that are sold elsewhere. Which again goes against the logic of gifts and community that Mauss and Appudarai spoke of; local resources are transformed into traded goods and the ties between people lose their relevance.

But what if, instead of sending bits of Svalbard to the rest of the world, the world came to Svalbard? What if tropical birdsong and the whooshing winds of the Sahara desert were to be transported to another desert of ice and snow? That is, in fact, exactly what happened with this work of art. Not in the shape of goods, which used to come here in exchange for coal and pelts, but through experiences that were immediate and temporal. There is a solicitousness and generosity that turns upside down the fact that goods have always been extracted from Svalbard and, in so far as other impulses have arrived, they have done so as goods through a market. Many places — faraway places — suddenly become part of the mine which, for years before this gift of art arrived, had been a dilapidated ruin, a relic of a culture that didn’t receive any gifts, and that was defined by hard work and industry. The place — the old coal mine — was given a new identity for this one night, an identity defined by the fresh smell of roses and circulating globes encapsulating the notion that things other than extracting coal from the ground can take place here; fantastic, strange and joyous things. It was given a new identity by becoming part of a bigger world that is not defined by money and markets, but rather by wonder, fascination and curiosity. The work of art only lasted for an evening, but a thing like this can live on even without a physical presence. It lives on in the memories of the people who were there, of the people who witnessed the work of art, and it lives on in this text and the photos that were taken of it. Thus — through its new identity — which was witnessed by those of us in the audience, this work of art became a gift to Svalbard because it expanded my conception of the place. The sense of community that arose from this memory — which is not just mine, but belongs to everyone who was there, everyone who saw — cannot be bought or sold. Our collective horizon, which may previously have been defined by endless snowscapes, opened up that evening in an illuminated, rose-scented factory of marvels, one that produced dreams and a shared voyage of discovery, not physical goods. Something concrete and tangible, not abstract or for sale. My memory of the work of art has also expanded, transformed the horizon of my conception of Svalbard since that day. That’s why this gift to Svalbard reinvented the place within the logic of the gift economy; it bound those of us who witnessed it together, it (to use Appadurai’s term), re-singularised the place, removing the factory from the history of industrial production and turning into to a place capable of welcoming the Sahara’s desert storms and tropical birds.

Rosenes arktiske fellesskap – om Oswaldo Maciás kunstverk A Gift to Svalbard (2019)

Jeg befinner meg på Svalbard og skal se Oswaldo Maciás kunstverk A Gift to Svalbard. Etter en halvtimes busstur fra Longyearbyen innover mørke snøvidder skimter jeg den tidligere gruven Vinkelstasjonen, hvor Maciás kunstverk befinner seg. Som en teaterscene fra et helt annet sted eller en eksotisk vekst er Vinkelstasjonen svakt opplyst i rødt eller svakt rosa i den mørkeblå polarnatta. Bussen stopper, og vi fraktes over i en farkost med snøbelter – en slags gigantisk snøscooter med tak. Når vi kommer frem, slår lukten mot oss: roser. I dette isødet er det den siste lukten jeg hadde ventet meg, men her er den likevel, ute i villmarka, intenst til stede. Det vokser lite blomster på Svalbard, og roser kan umulig overleve her. Det er knapt trær. Lukten – som han har utviklet sammen med parfymør Ricardo Moya (IFF, Amsterdam) – er likevel så intens at den ikke bare minner om et annet sted – enger med blomster – men faktisk forandrer stedet vi befinner oss på. Det er faktisk også en forbindelse mellom Svalbard og roselukten. I Svalbardtraktaten, som ble inngått 9. februar 1920, ble «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbardøgruppen» slått fast. Traktaten la også til rette for næringsvirksomhet og handel, blant annet med Nederland, som var et av landene som signerte avtalen. Med denne traktaten ble øyriket nær Nordpolen formelt innlemmet i global handel. Dette betød at stedets ressurser kunne sirkulere mellom Arktis og kontinentet, og at man dermed kunne få tilgang til varer som ikke naturlig hørte til i området – som roser. Svalbard er, minner lukten oss om, ikke fullstendig isolert. Tvert imot kan andre steder og tider ankomme øygruppen i form av handelsvarer. Roselukten som omkranser Maciás kunstverk, setter altså Svalbard på verdenskartet i sanselig og høyst konkret form. Den minner oss om at så lenge handel finnes, er det ikke noe sted som ikke også inneholder andre steder, andre tider, språk, lukter og smaker.

Det knirker under støvlene, og på alle sider mørkner landskapet. Men jeg kan fortsatt se det enorme, ensartede, men vakre, geografien, folde seg ut rundt meg. Det er nå enda mørkere blått, og helt i det fjerne ser jeg de siste stripene av gult lys streke opp omrissene av fjerne fjellkjeder. Rundt oss står bevæpnede vakter, som det alltid gjør her på Svalbard, når vi beveger oss ut av Longyearbyen (for å beskytte oss mot isbjørner). På Vinkelstasjonen er det noen grafiske trykk festet på veggen: Her ser vi bilder av insekter som faktisk befinner seg på Svalbard, men som er sjeldne å se. Det hvite, nærmest uendelige landskapet er som regel det eneste vi legger merke til, men her hentes flora og fauna frem som påminnelser om at det finnes et annet liv også her. Lukten og bildene fletter sammen forskjellige steder og tider så tett at Vinkelstasjonen denne ene dagen hvor verket eksisterer i fysisk form for et publikum, gjenoppfinnes som noe langt mer og noe helt annet enn kullgruven som tidligere har befunnet seg her. Lukten og bildene legger seg oppå stedets tidligere identitet, tilfører hittil ukjente erfaringslag og preges inn i minnet som noe som også finnes her.

Inne i den tidligere gruven øker mengden inntrykk drastisk; lyden av andre steder blir en del av lukten av andre steder. Tropiske fuglelyder og summing fra insekter som aldri har berget seg hinsides ekvator fyller det opplyste rommet. Men jeg hører også vinder fra andre steder, vinder fra ørkener og fjerne skoger. «Vindens fabler», kaller kunstneren denne delen av verket. I utkanten av den tidligere gruven sirkulerer lysende globuser sakte på et intrikat trinsesystem, som miniatyrversjoner av månen, eller kanskje fjerne planeter. Gjennom små åpninger kan jeg se små glassperler. «Globusene» introduserer et syklisk element i installasjonen som resonnerer med de tunge, industrielle maskinene som står igjen i lokalene etter gruvedriften med alle sine tannhjul og trinser, vekter og kjettinger. Mens kullet en gang ble hentet ut fra jordens indre, igjen og igjen, er det i dette verket tropiske klimaer og fremmede vinder og dyrelyder som hentes frem. Overflaten skjuler skatter man kan selge og skaffe seg roser med gjennom handel, og slik er dette landskapet forbundet med andre landskaps jordsmonn og ressurser i et nettverk som spenner over hele verden. Det andre stedet bringes nær gjennom slike sykliske handelsprosesser hvor man bytter en vare mot en annen, og på denne måten knytter tilsynelatende fjerntliggende steder nærmere hverandre – både gjennom ressursene som hentes fra de ulike stedene varene hentes fra, og gjennom livsgrunnlaget som legges for dem som utveksler varene. Der jeg står og stamper med beina for å holde varmen, klarer jeg heller ikke unnlate å tenke på at jeg foretrekker roser fremfor kull, siden kullet forpester atmosfæren og bidrar til de klimaendringene som truer hele klodens fremtid, og som er særlig merkbare her i nord, hvor hele økosystem er i ferd med å forandre seg og permafrosten som har holdt giftige gasser på plass i tusenvis av år, står i fare for å slippes ut i atmosfæren om den tiner.

Men det er jo ikke handel dette verket strengt tatt handler om. Det heter jo tross alt A Gift to Svalbard. Og en gave er jo noe annet enn en varetransaksjon, siden man gir noe til en annen ut fra en velvilje eller et ønske om å glede personen. Eller? Det er mange som har diskutert gaven, og mange mener også at gaven er en uformell kontrakt siden den skaper en forpliktelse hos mottakeren. Får du noe, er det forventet at du gir en gave tilbake omtrent av samme verdi, noe som betyr at den som gir, og den som mottar, inngår i en form for allianse. Likevel er gaveøkonomien en måte å håndtere verdier på som stikker dypere enn dagens pengeøkonomi, hevder sosialantropologen Marcel Mauss i sin toneangivende Gaven. Utvekslingens form og årsak i arkaiske samfunn. Ifølge Mauss er gaveøkonomien et forstadium til den abstraherte varehandelen vi i dag opererer med – et stadium hvor poenget var å binde sammen mennesker i gjensidige forpliktelser snarere enn bare å utveksle abstraherte verdier. Å motta og å få en gave, mente Mauss, var utgangspunktet for å skape fellesskap, samhold og solidaritet, mens den kapitalistiske økonomien er å betrakte som gaveøkonomiens forfallsform, siden det menneskelige fellesskapet er løsrevet fra selve transaksjonen. Det er utvilsomt noe å hente i en slik tankegang i denne sammenhengen siden gaven, om vi følger Mauss, gjør oss oppmerksom på hvordan det å dele eller utveksle verdier er noe vi er sammen om og må finne en felles forståelse av, snarere enn bare å legge vekt på å samle verdier, gjerne som høye summer på en bankkonto eller i en mengde sedler. Penger er, kunne man si, selve ursymbolet på at fellesskapet er overflødig og – i mange sammenhenger – tilbakelagt. Arjun Appadurai er en annen teoretiker som hevder at vareformen – eller pengene som er abstraherte uttrykk for vareformens verdi – er løsrevet fra samholdet i menneskelige fellesskap. Men han understreker at vekten på tingen selv som vare, eller dens monetære verdi som del av et marked, også kan tilbakeføres fra abstraksjonens usosiale sfære ved å legge vekt på at dens verdi finnes i noe annet enn pengeverdier. Ting har jo andre kvaliteter som overskrider denne verdien, hevder han – for eksempel ringen du fikk (eller gav bort) da du giftet deg. Det er meningsløst å vurdere dens vekt i gull, og den rene pengeverdien som ekvivalent med andre med lik pris, siden den jo er forbundet med en bestemt begivenhet som (høyst sannsynlig) har en stor verdi for deg. Denne verdien har ikke bare en affeksjonsverdi, men markerer grensen for en radikalt annen økonomi som nærmer seg den opprinnelige gaveøkonomiens logikk: Ved at vi anerkjenner denne verdien som menneskelig eller sosial kapital som ikke kan veksles inn i noe annet, blir tingen ikke lenger abstrakt – et stykke gull som kan byttes inn i noe annet med tilsvarende verdi – men et helt unikt objekt som materialiserer forbindelsen mellom menneskene som eier tingen. Dette innebærer en singularisering av gjenstanden, sier Appadurai, hvor den trekkes tilbake fra et marked og blir en gave som fungerer lokalt som sosialt bindemiddel og kanskje også som eksponent for bestemte fortellinger, for eksempel fortellinger som kjærlighet mellom mennesker.

Kunne vi tenke oss gaven fra en annen vinkel enn som en kontrakt, en transaksjon, som utgår fra en part og mottas av en annen som bindes av den første? A Gift to Svalbard er, for det første, en gave som bare inkluderer ett konkret individ, nemlig den som gir, kunstneren Oswaldo Maciá. Mottakeren er «Svalbard» og om et sted i det hele tatt kan beskrives som et subjekt, må det være av kollektiv art, altså i form av «Svalbards befolkning» eller lignende. Men dette virker upresist siden det er langt fra sikkert at de som bor i dette øyriket, i det hele tatt vet om gaven de har fått, og langt mindre ser den, altså mottar den. «Mottakeren», om vi skal tenke oss ham eller henne som et menneske, er snarere vi som befant oss på Vinkelstasjonen og faktisk så verket. Og det var jo en ganske sammensatt størrelse som bestod av alt fra lokale interesserte til kunstfolk fra hele verden og en solid porsjon turister. Var vi «mottakeren»? Og hvis vi var det, hvorfor skal vi i det hele tatt snakke om at det var «en gave til Svalbard»?

La oss prøve en annen inngang. Om vi utvider mottakersidens identitet, om vi tillater at den er noe mer enn menneskelig, kunne vi ikke ta kunstneren på ordet og si at Svalbard faktisk er mottakeren, likevel? Da er spørsmålet hvordan et sted kan motta en gave. For å tenke videre på dette må vi inkludere stedets historie og kultur, og dessuten det faktum at Svalbard er et sted – en kultur – som historisk sett har mottatt få gaver. I stedet for å ta imot har ting blitt tatt herfra, noe som betyr at det heller er slik at gavene tas herfra gjennom gruvedrift og turisme. I utvidet forstand kunne vi også si at enda mer tas i dag fra stedet om dets naturlige miljø tas i betraktning. Gjennom klimaforandringene smelter isen og arter som tidligere har hatt sitt naturlige habitat på disse øyene nær Nordpolen, ja, de er nå er i ferd med å forsvinne. I tillegg kommer de geopolitiske interessene som søker å bruke Svalbard som plattform for å posisjonere seg maktmessig. Russland er en spesielt viktig aktør her siden russerne ikke bare har en tilstedeværelse på øya, men faktisk eier deler av den, deriblant gruvebyen Barentsburg, som i dag er russisk territorium. Om vi holder fast ved de materielle godene – som hovedsakelig har vært kull – fraktes det til andre steder i verden og forbrukes der. Slik sett utvinnes, materielt sett, stedets fysiske landskaper og ressurser – som vi allerede har vært inne på – til varer som kan selges andre steder. Noe som igjen bringer oss ut av gavens logikk og av fellesskapet som Mauss og Appadurai snakket om; stedets ressurser transformeres til handelsvarer, og båndet mellom mennesker har liten plass i dette bildet.

Men hva om ikke Svalbard ble sendt ut til verden, men verden selv kom til Svalbard? Hva om tropenes kvitrende fugleliv og suset fra ørkenene i Sahara ankom en annen ørken av is og snø? Det er jo rent faktisk dette som skjer i dette verket. Det skjer ikke i form av varer, som tidligere har kommet hit i bytte mot kull og pelser, men i form av erfaringer som var umiddelbare og temporære. Det ligger en omsorg og sjenerøsitet i dette som vender om på det faktum at varer alltid har vært hentet ut av Svalbard, og om andre impulser har kommet inn, har det vært som varer på et marked, det også. Mange steder – steder som ligger langt unna – blir plutselig en del av gruven, som i årene før kunstgaven ankom, var en forfallen ruin, et minne om en kultur som ikke fikk noen gaver, og som var definert av slit og vareproduksjon. Stedet – den gamle kullgruven – fikk en ny identitet denne ene kvelden, en identitet som var definert av den friske lukten av roser og sirkulerende globuser som dannet fikseringspunkter for at det kan skje andre ting her enn å hente kull ut av bakken – fantastiske, underlige og gledefylte ting. Det fikk en ny identitet ved at det ble en del av en større verden som ikke er definert av penger og marked, men av undring, fascinasjon og nysgjerrighet. Kunstverket varte bare en kveld, men en ting må ikke finnes fysisk for å leve videre. Det finnes fortsatt i minnene til dem som var der, til dem som bevitnet kunstverket, og det finnes gjennom denne teksten og bildene som ble tatt av det. Dermed – gjennom den nye identiteten – som ble bevitnet av oss som var der, ble også kunstverket en gave til Svalbard fordi det utvidet min forestilling om stedet. Fellesskapet som oppstod rundt dette minnet – som ikke bare er mitt, men tilhører alle som var der, alle som så det – lar seg hverken kjøpe eller selge. Vår kollektive horisont, som tidligere kanskje har blitt fastsatt av endeløse snøvidder, lysnet denne kvelden opp i en opplyst, roseluktende vidunderfabrikk som produserte drømmer og felles oppdagelse, og ikke varer. Noe konkret, noe håndgripelig, ikke noe abstrakt, ikke noe salgbart. Gjennom minnet om kunstverket ble også horisonten for forestillingen om Svalbard utvidet til noe helt annet etter denne dagen. Derfor var også denne gaven til Svalbard en gjenoppfinnelse av stedet i gavelogikkens tegn; det bandt oss som var der, sammen, det resingulariserte stedet (for å bruke Appadurais term), og det trakk Vinkelstasjonen ut av vareproduksjonens historikk og gjorde den til et sted med rom for Saharas ørkenstormer og tropiske fugler.