Life is Svalbard … and the Svalbard Treaty

By Vår Aunevik

Photo: Tove Eide

Life is Svalbard… and the Svalbard Treaty

I guess it all started at H&M in Tromsø.

Mum noticed that I was on my way, and maybe that’s the moment I developed my great interest in clothes and fashion. At H&M in Tromsø. Luckily I wasn’t born there; can you imagine if that had happened? Like: “Girl born in H&M”. No, that wouldn’t have been too popular, not with me, Mum, the customers or the employees.

I popped out at the hospital a few hours later, fortunately, on the 2nd of April. I arrived a few days late, to be honest. At the time, Dad was working as a guide and general handyman at Basecamp, and he was heading to the North Pole on the 2nd of April. He just about made it; my birth, I mean. Before heading north.

After I was born, it took three days before I had my first encounter with the place that I would call home. The place that would help to shape me as a person, because I’m convinced that the place and the environment that you grow up in are at least as important as how your parents bring you up. I would say that Longyearbyen has been a positive influence, but that’s the least you can expect in return for spending your life surrounded by polar bears and permafrost. Anyway, I started going to kindergarten, to Kullungen. When I was five I moved to Polarflokken. The annual reindeer hunt really sticks in my memory. We were allowed to attend the slaughter.

I was a lot less squeamish as a kid: I picked at the stomach, touched the eyes and waved the tongue around. Wouldn’t do that now, that’s for sure.

Longyearbyen’s an odd place. The people have built up a society that’s totally isolated, without any neighbouring municipalities, towns or national borders. No advertising hoardings, train stations or shopping centres, and just 40 kilometres of road. It’s easy to say that Longyearbyen’s a small place, and no-one can deny that, but you can argue about whether being such a small community is a good or a bad thing. As a young person, I wouldn’t say no to having a slightly wider range of both boys and shops to choose between, but on the other hand it feels safe not having to relate to so many people. Of course it’s great having the sports centre and school close by, but sometimes the distances are almost too short. I haven’t even finished listening to a song by the time I arrive. And I like music.

Mum owns a café — Fruene. It’s pretty popular, I’d say, well liked. I haven’t been there many times myself — the shoemaker’s children go barefoot, as the saying goes. I’ve worked there occasionally, for a bit of extra cash, but then I was mainly tidying and washing up. I’m not complaining, I’m sure it will look good on my future CV. She also makes chocolate; the northernmost one in the world, in fact. It’s supposed to be really good, but you already know about the shoemaker’s children and all that.

When people ask me what Dad does, I don’t really have a good answer, because I don’t actually know exactly what he does. I think it’s a bit of this and a bit of that; I’m pretty sure of that, really. He definitely does politics, he’s a member of the Liberal Party. People first. I know he’s also involved in some stuff to do with water, glacial water, I think. Whatever it is, it’s expensive. I guess there must be some sheiks out there who are interested. Anyway, what I like about Dad’s story is that he went from being a poor dog musher in Karasjok to being relatively comfortably off, with his own business and the rest of it. Who knows, maybe Longyearbyen is the land of opportunity?

Not long ago there was a school strike for the climate. Yes, even in a small place like Longyearbyen. After all, this is where we’re seeing clear changes to the climate. The average temperature has increased, and although it may be cool to have slightly warmer weather, it’s not so cool to have more and more precipitation. All of the snow, rain and sleet may lead to a bigger risk of avalanches and more avalanches. Warmer temperatures may also mean we lose the permafrost, which is what keeps our buildings standing upright. Even though I’ve only been around for 16 years, I can notice big changes between then and now. Winters are shorter, summers are longer.

As such, the Svalbard Treaty was ahead of its time. I mean, no-one cared about the environment a hundred years ago, did they? Apparently, the father’s of the Svalbard Treaty did. It turns out they realised that the Arctic environment was vulnerable. That’s why the treaty contains an article that makes Norway responsible for protecting Svalbard’s natural environment. That’s why, for example, there are very strict rules on what you are allowed to do in the countryside here in Svalbard. For example, I’ve grown up not being able to pick any flowers. Not that there are very many of them, but it was a bit sad not being able to pick the few ones we did find. So each summer at our cabin in northern Norway I used to pick all of the flowers that I saw, even the withered ones, because I could. Anyway, this responsibility given to Norway led to a number of areas being protected and it’s why we have the Svalbard Environmental Protection Act.

I’ve actually started thinking more and more about what I can do for the climate recently. It becomes more real when you can actually see the changes, feel them in your body, and not just hear about them from researchers presenting strange number and graphs. I don’t mean I’ve gone on strike or become a climate activist, but you know, small things. Like turning out lights, pulling out sockets, not having such long showers and buying fewer clothes. It’s no big deal, really, except the last one, buying fewer clothes. Because there are no duties or VAT on Svalbard, which is perfect if you’re crazy about clothes like me. Norway isn’t allowed to transfer taxes collected in Svalbard to the mainland. According to the Svalbard Treaty, taxes collected in Svalbard have to stay in Svalbard, and taxes shouldn’t be higher than what is needed to provide the necessary services. In practice, that means income tax is lower in Svalbard than on the mainland, and that VAT and sales taxes are non-existent. So I can slightly blame the treaty for the amount of clothes I buy, can’t I?

Here in Longyearbyen everyone can succeed, and I mean everyone. We have the Svalbard Treaty to thank for that. Citizens and companies from all of the treaty countries have the same right to visit and stay in Svalbard. They are allowed to fish and hunt and to conduct any kind of maritime, industrial, mining or commercial activities on equal terms. Put simply, anyone from a country that has signed the treaty can move here, work here or start their own business. Obviously that sounds totally awesome, but that article of the treaty doesn’t just bring benefits. You could say that the Svalbard Treaty has made Longyearbyen less Norwegian. I don’t mean that’s entirely negative, because there are lots of good aspects to being a multicultural society. Currently, around a third of the population of Longyearbyen and Ny-Ålesund are foreign citizens. 60 people were receiving Norwegian lessons in 2017. As well as costing money, that requires resources. They are 60 people who have recently arrived, who probably don’t have any ties to Longyearbyen or to Norway.

What I find unfair about this is the situation of my brother Trym. He has Down syndrome, and he hasn’t been offered a special education at sixth-form college. Trym is a person and, like me, he has lived here all his life, for 17 years. Even though the Ministry of Education has decided that Chapter 5 of the Education Act doesn’t apply here in Svalbard, they have encouraged the local government to do its best to help people with special needs. It’s only one person, so what are they so afraid of? Do they really think that as soon as they offer a sixth-form education to one boy with Down syndrome who has lived here all his life, hundreds of Down’s children will move up here and suck up all of our spare resources?

I think that the Svalbard Treaty has made Longyearbyen less Norwegian, in a way, but at the same time it says that Svalbard is part of the kingdom of Norway, and that it should be governed by Norwegian laws and regulations. That means people from all of the countries that have signed the treaty can move here, but they have to follow Norwegian laws and regulations. As I said, Svalbard’s an odd place.

Svalbard is cold, dark, light, calm, stormy, barren, inclusive, restrictive, beautiful and unfair. Svalbard is a place for Thais, Filipinos, Russians, Poles and many others. Svalbard is international. Svalbard is Norway.

Svalbard is diversity. Thanks to the Svalbard Treaty.

Livet er Svalbard (traktaten)

Det begynte vel egentlig på H&M i Tromsø.

Mamma kjente at jeg var på vei, og det var kanskje akkurat da min store interesse for klær og mote ble til – på H&M i Tromsø. Jeg ble heldigvis ikke født der inne – det hadde tatt seg ut. «Kvinne fødte på H&M», liksom. Det hadde ikke vært så populært, verken hos meg, mamma, kundene eller de ansatte.

Jeg kom ut på sykehuset noen timer senere – 2. april, heldigvis. Jeg kom noen dager for sent. Pappa jobbet på den tiden som guide og altmuligmann på Basecamp og skulle til Nordpolen 2. april. Han rakk det akkurat – fødselen altså. Så dro han nordover.

Etter fødselen gikk det tre dager før jeg fikk mitt første møte med det stedet som skulle bli hjemmet mitt. Stedet som skulle være med på å forme meg som person, fordi jeg er overbevist om at det stedet du vokser opp på, og det miljøet du vokser opp i, har minst like mye å si som hvordan foreldrene oppdrar deg. Jeg vil si at Longyearbyen har formet meg positivt, og det er enda godt når man bor på et sted med både isbjørn og permafrost. Uansett: Jeg begynte i barnehage, Kullungen. Da jeg ble fem, byttet jeg til Polarflokken. Jeg husker spesielt godt den årlige reinsdyrsjakta. Vi fikk være med å slakte. Jeg var mye tøffere som barn enn i dag, så jeg plukket på magesekken, tok på øynene og kasta rundt på tunga. Det hadde jeg ikke gjort nå – det skal være sikkert.

Longyearbyen er en pussig plass. Folk har bygd opp et totalt isolert samfunn, uten noen nabokommuner, byer eller landegrenser. Uten reklameplakater, togstasjoner eller kjøpesenter, og med bare fire mil bilvei. Man kan gjerne si at Longyearbyen er en liten plass, og ingen kan benekte det. Om det er positivt eller ikke å bo i et så lite samfunn, kan diskuteres. Jeg som ungdom kunne gjerne hatt et litt større utvalg av både gutter og butikker, men samtidig føles det trygt å ikke ha så mange å forholde seg til. Selvfølgelig er det positivt med korte avstander til både idrettshall og skole, men av og til kan det nesten bli for kort. Jeg rekker ikke engang høre ferdig en sang før jeg er fremme. Og jeg liker musikk.

Mamma eier en kafé, Fruene. Den er ganske populær og godt likt, vil jeg si. Selv har jeg ikke vært der så mange ganger, for du vet: Skomakerens barn er dårligst skodd. Jeg har jobbet der av og til, for å få litt ekstra cash, men da gikk det mest i rydding og oppvask. Jeg klager ikke – det ser sikkert bra ut på den fremtidige CV-en min. Sjokolade blir det også produsert der – verdens nordligste, faktisk. Den skal visst være veldig god, men igjen, du vet: skomakerens barn og sånn.

Når folk spør meg om hva pappa driver med, har jeg egentlig ikke noe godt svar, for jeg vet faktisk ikke helt hva han gjør. Jeg tror det er litt av hvert; det er jeg egentlig ganske sikker på. Politikk driver han i hvert fall med, for han medlem i Venstre. Folk først. Jeg vet også at han driver med noe vanngreier, isbrevann, tror jeg. Dyrt er det i hvert fall. Det er sikkert noen sjeiker der ute som er interessert. Uansett: Det jeg synes er morsomt med pappa, er at han gikk fra å være fattig hundekjører i Karasjok til å nå ha relativt god økonomi, med egen bedrift og hele pakka. Hvem vet – kanskje er Longyearbyen mulighetenes by?

For ikke så lenge siden var det skolestreik for klimaet. Ja, til og med her i lille Longyearbyen. For det er tross alt her vi ser de tydeligste forandringene i klimaet. Gjennomsnittstemperaturen har økt, og selv om det kan være digg med litt varmere vær, er det ikke like digg med mer og mer nedbør. All snø og alt regn og sludd kan føre til flere skred og økt skredfare. Varmere temperaturer kan føre til at permafrosten forsvinner, og det er den som gjør at bygningene her står stødig. Til og med jeg, som bare har levd i 16 år, merker store forskjeller fra nå og da. Vinteren blir kortere og sommeren lengre.

Sånn sett var Svalbardtraktaten forut for sin tid. Det var vel ingen som egentlig tenkte på miljøet for hundre år siden? Jo da, Svalbardtraktatens fedre. De hadde nemlig en tanke om at den arktiske naturen var sårbar. Derfor inneholder traktaten en artikkel som pålegger Norge et ansvar for å verne Svalbards naturmiljø. Dette har blant annet ført til at reglene for ferdsel i naturen her på Svalbard er svært strenge. Jeg har for eksempel vokst opp med ikke å få lov til å plukke blomster. Det finnes ikke så veldig mange av dem, men det var litt trist å ikke kunne plukke dem vi faktisk fant. Så hver sommer på hytta i Nord-Norge plukket jeg alle blomstene jeg så, til og med de brune, fordi jeg kunne. Uansett: Dette ansvaret Norge fikk, førte til en rekke fredninger av naturområder, og Svalbardmiljøloven ble til.

Jeg har tenkt mer og mer på hva jeg kan gjøre for klimaet i det siste. Det blir mer reelt når man faktisk kan se endringene, kjenne dem på kroppen og ikke bare høre om dem fra forskere som presenterer merkelige tall og grafer. Ikke at jeg har begynt en streik eller aksjon for klimaet, men du vet, sånne småting som å slå av lyset, trekke ut kontakten, ikke dusje så lenge og kjøpe mindre klær. Det går egentlig ganske greit, bortsett fra det siste eksemplet – å kjøpe mindre klær. For det har seg slik at Svalbard både toll- og avgiftsfritt, og det er perfekt når man er en stor klesentusiast som meg. Norge har ikke mulighet til å overføre skattemidler fra Svalbard til fastlandet. Ifølge traktaten skal skatt som kreves inn på Svalbard, bli på Svalbard, og det skal ikke kreves inn mer skatt enn det som trengs for å vedlikeholde og løse nødvendige oppgaver. Det betyr i praksis at inntektsskatten er lavere på Svalbard enn på fastlandet, og det betyr at det ikke er mva. eller andre avgifter på varene. Så jeg kan vel skylde litt på traktaten for mitt høye klesforbruk?

Her i Longyearbyen kan alle lykkes, og da mener jeg alle. Det kan vi takke Svalbardtraktaten for. Borgere og selskaper fra alle traktatland har lik rett til adgang og opphold på Svalbard. De skal kunne drive fiske, fangst og all slags maritim virksomhet, industrivirksomhet og bergverks- og handelsvirksomhet på like vilkår. Eller sagt på en annen måte: Alle borgere fra land som har skrevet under på traktaten, har mulighet til å flytte hit, jobbe her eller starte sin egen bedrift. Selvfølgelig høres dette helt prima ut, men det kommer ikke bare gode ting ut av denne artikkelen i traktaten. Man kan gjerne si at Svalbardtraktaten har gjort Longyearbyen mindre norsk. Jeg sier ikke at dette er direkte negativt, for det er mange positive sider med et flerkulturelt samfunn også. Per dags dato er omtrent en tredel av Longyearbyens og Ny-Ålesunds befolkning utenlandske statsborgere. I 2017 fikk 60 personer norskundervisning. Dette krever ikke bare penger, men også ressurser. Dette er 60 nylig innflyttede personer, som mest sannsynlig ikke har noen form for tilknytning til Longyearbyen eller Norge.

Noe jeg opplever som urettferdig, er situasjonen til broren min Trym. Han har Downs syndrom og får ikke tilbud om spesialundervisning på videregående skole. Trym har i likhet med meg bodd her hele livet – i 17 år. Selv om Kunnskapsdepartementet har slått fast at artikkel 5 i opplæringsloven ikke gjelder her på Svalbard, har de oppfordret lokalstyret til å legge best mulig til rette for de som trenger spesialundervisning. Det er snakk om én person – hvorfor er de så redde? Tror de at det vil flytte opp hundrevis av familier med barn med Downs syndrom med en gang de tilbyr videregående til én gutt som har det? Tror de at det vil komme horder og suge til seg ekstraressursene?

Som nevnt tror jeg Svalbardtraktaten på en måte har gjort Longyearbyen mindre norsk, men samtidig sier den at Svalbard er en del av Kongeriket Norge og skal styres etter norske lover og regler. Det vil si at statsborgere fra alle land som har underskrevet traktaten, kan flytte hit, men da må de følge norske lover og regler. Som sagt: Svalbard er en pussig plass.

Svalbard er kaldt, mørkt, lyst, vindstille, stormfullt, øde, inkluderende, ekskluderende, vakkert og urettferdig. Svalbard er en plass for thailendere, filippinere, russere, polakker og mer til. Svalbard er internasjonalt. Svalbard er Norge. Svalbard er mangfold – takket være Svalbardtraktaten.