The Paradoxes of Living in Svalbard / Paradokset ved å bo på Svalbard

Av Ruth Møllerplass Huse

Jeg står i mørket og titter opp på himmelen. Jeg kan se flere stjernebilder. Lille bjørn, store bjørn, Kassiopeia, Orions belte, som jeg har lært av mamma. Dette er en flott natt å ha bjørnevakt på, oppe på Tellbreen, på Svalbard. Langt, langt borte hjemmefra. Når jeg titter opp på stjernehimmelen gjør det at jeg får litt mindre hjemlengsel. Alt annet var fremmed når jeg flyttet hit, men jeg kunne fortsatt se de samme stjernene. Det ser nesten ut som de flytter på seg, danser i takt med det grønne nordlyset. Det beveger seg elegant, men fortsatt lekent. Det er en grønn karakter, som i dette øyeblikk bestemmer seg for å utføre en dans og det eneste som kan stoppe kreativiteten i trinnene er dens egen fantasi.

Brått hører jeg en lyd. Jeg skrur på hodelykta og lyser 360 grader rundt, men kan ikke se noe, utenom landskapet. Jeg hører så at noen drar opp en glidelås og skjønner at det er noen av de andre som skal ut av teltet og på do. Jeg skrur av lykta for å spare på batteriet. Stjernehimmelen gjør at det er en klar og god sikt. Jeg titter utover og føler umiddelbart en ro ved å stå midt i et øde landskap og på mange måter være så tilstede i det elementære. Samtidig føler jeg også en uro, fordi Svalbard er preget av så mange kontraster. Årstider og klima, lys og mørke, hav og land, planter og dyr, fangst og kull, turisme og forskning, fastboende og tilreisende, industri og naturvern, lokalpolitikk og geopolitikk. Det står aldri stille.

Jeg kjenner et kaos bre seg i hodet ved å forholde seg til paradokset ved å bo her. For meg, som har vært klimaengasjert store deler av oppveksten, var det å ta valget om å flytte hit vanskelig. På en måte er det ekstremt nyttig, fordi man har tilgang til all forskning man måtte ønske på hva klimaendringer har å si for Arktis, på en annen måte er det helt absurd fordi det ikke er bærekraftig å bo i Longyearbyen i det hele tatt. Dette har jeg tenkt mye på, fordi paradokset beskriver godt hvor vanskelig det er å navigere i feltet av råd og forskning og forholde seg til alvoret på samme tid. For meg har det vært viktig å ta et bevisst valg i forhold til det. Tanken på dette bringer meg ut av hodet og tilbake til virkeligheten.

Campen vår denne dagen er lokalisert på Tellbreen. Jeg funderer på hvor gammel isen under meg er? Isbreer blir dannet på grunn av opphopning av snø og is over tid og er i stadig bevegelse. Tellbreen er rundt 3 kilometer lang og selv om den virker stor og bratt når man går på den med ski og pulk, har den vært større før. Dette er tilfelle med mange av breene på Svalbard. De blir mindre og flere av isgrottene er døende. Hvor fascinerende er det ikke at vannet fra isen som smelter på overflaten ikke finner veier gjennom sprekker, fordi isen er for kald. I stedet renner den på overflaten, så det lages en kanal som smelter dypere og dypere inn i isen år etter år, bygger seg opp. Til slutt lukker toppen seg og det dannes en grotte. Det er trist å tenke på at grotta på Tellbreen er en av de døende. På grunn av lave temperaturer og lite nedbør blir det ikke de 10 meterne med snø over grotta som gjør at det kan dannes nye islag.

Når isbreene smelter og isgrottene dør mister vi historie som har bygd seg opp over mange, mange år. Lagene er som årringene i et tre og er isbreens historiebok. Noen lag har mange luftbobler, noen er glassklare, mens andre er fylt med steiner og forteller om år med skred. I isgrottene ser man tydelig sidene i historieboka. I isgrottene er det varmt, men her ute er det kaldt.

Jeg kjenner at jeg fryser på fingrene. Jeg beveger armene litt, danser i takt med nordlyset og putter dem i lomma. Det knitrer i plast og jeg merker at en brødpose detter ut. Jeg plukker den raskt opp så den ikke blir tatt av vinden. Det bringer meg tilbake til Nordstjernen. I høst plukket 140 folkehøgskolehender til sammen 4,8 tonn søppel fordelt utover 9,5 kilometer strandlinje lenger nord på Spitsbergen. Dette er en av de største opplevelsene i livet mitt. Vi dro opp fiskenett på fiskenett, både med og uten døde dyr. Samtidig sto isbjørnvaktene med rifle på ryggen, midt i isbjørnens rike, men også polarrevens, hvalrossens, svalbard- rein og rypa sitt hjem. Hvordan kan noe så mektig og stort samtidig være så skjørt at det kan bli dekket av søppel på den måten?

Jeg er så glad for å være her men og frustrert på samme tid, så mange motstridende følelser. Øynene fylles av tårer som renner ned og fryser på kinnet. Jeg kjenner det blir kaldt og må varme det opp igjen med fingrene. Det krever så mye å holde seg varm, nå når kulda og vinden har tittet frem, fra bak fjellene. Inne i byen holder vi oss varme i de isolerte byggene. Siden 1983 har kullkraftverket gitt varme og lys til

Longyearbyen, men 19. oktober ble forbrenningsovnene skrudd av, den siste kullgruven ble lagt ned og nå får de 2600 innbyggerne varme fra diesel. Samtidig har den norske stat har gitt grønt lys for gruvedrift og mineralutvinning på havbunnen i området Jan Mayen og opp mot Svalbard, som et av fem land i verden. Her går Norge mot “grumsete fravann”, skriver FN. Vi vet at 36 prosent av livet i havet har blitt borte siden 1970. Miljødirektoratet sier det er altfor lite kunnskap om hvordan man skal drive denne virksomheten på forsvarlig måte, mens Oljedirektoratet sier det er enorme mineralressurser på norsk sokkel. Der har vi det igjen, kontraster og ikke minst interesser.

Interesser er hele grunnen til at jeg kan oppholde meg på Svalbard, på den måten jeg gjør. Den norske stat vil ha større tilstedeværelse av norsk ungdom på Svalbard og derfor er det folkehøyskole her. Svalbard vil alltid være presset på grunn av sin lokasjon, og samtidig som man driver geopolitikk i et endret klima, lever man også helt normale liv inne i Longyearbyen. Alt er preget av valg, og til syvende og sist er vi ganske enkle vesener. Allikevel føles all kunnskapen, mulighetene, valgene og samfunnet som et spindelvev, bortsett fra at jeg er ikke edderkoppen, som styrer det. Jeg er en flue som kan velge å ikke fly inn i kaoset eller forholde meg rasjonell.

Jeg trykker på pauseknappen. Fokuserer på luften. Puster inn. Puster ut. Titter opp på stjernene. Svalbard er så øde, så tett på villmarken, og med en gang man kommer bort fra alle impulsene har man tid til å kjenne etter. Jeg ser noen komme mot meg i en stor boblejakke. Jeg kjenner en ro i sjela. Bjørnevakten er ferdig, jeg kan gå å legge meg i den varme soveposen nå.

I stand in the darkness, gazing up at the sky. I can see several constellations: the Little Bear, the Big Bear, Cassiopeia, Orion's Belt, as my mom taught me. It's a beautiful night to have bear duty up on Tellbreen, on Svalbard. Far, far away from home. When I gaze up at the starry sky, it diminishes my homesickness a bit. Everything else was foreign when I moved here, but I could still see the same stars. They almost seem to move, dancing in sync with the green northern lights. They move gracefully, yet playfully. It's like a green character, deciding at this moment to perform a dance, and the only thing that can halt the creativity in its steps is its own imagination.

Suddenly, I hear a sound. I turn on my headlamp and shine it 360 degrees around, but I can't see anything except the landscape. Then I hear someone unzip a tent, realising it's some of the others heading out to the bathroom. I switch off the lamp to conserve battery. The starry sky provides clear visibility. I look out and immediately feel a sense of peace standing in the middle of a desolate landscape, being so present in the elemental. Yet, at the same time, I also feel unease because Svalbard is characterised by so many contrasts: seasons and climate, light and darkness, sea and land, plants and animals, hunting and coal, tourism and research, residents and visitors, industry and conservation, local politics and geopolitics. It never stands still.

I feel chaos spreading in my mind as I grapple with the paradox of living here. For someone like me, who has been passionate about climate issues for much of my life, the decision to move here was difficult. In a way, it's extremely beneficial because one has access to all the research about what climate change means for the Arctic, but on the other hand, it's entirely absurd because living in Longyearbyen is not sustainable at all. I've thought a lot about this because the paradox aptly describes how challenging it is to navigate the field of advice and research while confronting the seriousness of the situation. For me, it's been important to make a conscious choice about it. Pondering this thought brings me out of my head and back to reality.

Our camp today is located on Tellbreen. I wonder how old the ice beneath me is?
Glaciers form due to the accumulation of snow and ice over time and are constantly moving. Tellbreen is about 3 kilometers long, and although it seems large and steep when traversing it with skis and a sled, it has been larger before. This is the case with many of the glaciers on Svalbard. They are shrinking, and many of the ice caves are dying. How fascinating is it that the water from the melting ice on the surface doesn't find its way through cracks because the ice is too cold? Instead, it flows on the surface, creating a channel that melts deeper and deeper into the ice year after year, building up. Eventually, the top closes, and a cave forms. It's sad to think that the cave on Tellbreen is one of the dying ones. Due to low temperatures and little precipitation, there isn't the 10 meters of snow above the cave necessary to form new layers of ice.

When glaciers melt and ice caves die, we lose history that has accumulated over many, many years. The layers are like the rings of a tree and are the glacier's history book. Some layers have many air bubbles, some are crystal clear, while others are filled with rocks and tell of years of avalanches. In the ice caves, you can clearly see the pages of the history book. It's warm in the ice caves, but out here, it's cold.

I feel my fingers freezing. I move my arms around a bit, dancing in time with the northern lights, and tuck my hands into my pockets. There's a crackling sound of plastic, and I notice a bread bag falling out. I quickly pick it up, so it won't be taken by the wind. It brings me back to the North Star. This autumn, 140 hands from the Folkhøgskole collected a total of 4.8 tons of garbage spread over 9.5 kilometers of coastline further north on Spitsbergen. This was one of the greatest experiences of my life. We pulled up fishing nets after fishing nets, both with and without dead animals. Meanwhile, polar bear guards stood with rifles on their backs, in the middle of the polar bear's realm, but also the polar fox's, walrus's, Svalbard reindeer's, and ptarmigan's homes. How can something so majestic and grand also be so fragile that it can be covered in garbage like that?

I'm so glad to be here yet frustrated at the same time, so many conflicting emotions. Tears fill my eyes, streaming down and freezing on my cheek. I feel the cold and need to warm it up again with my fingers. It takes so much to stay warm now that the cold and wind have emerged from behind the mountains. In the town, we keep warm in the insulated buildings. Since 1983, the coal-fired power plant has provided heat and light to Longyearbyen, but on October 19th, the incinerators were shut down, the last coal mine was closed, and now the 2600 residents get heat from diesel.

At the same time, the Norwegian government has given the green light for mining and mineral extraction on the seabed in the Jan Mayen area and up towards Svalbard, as one of five countries in the world. Here, Norway is going against "murky waters," according to the UN. We know that 36 percent of marine life has disappeared since 1970. The Environmental Directorate says there is far too little knowledge about how to conduct this activity safely, while the Oil Directorate says there are enormous mineral resources on the Norwegian continental shelf. And there we have it again, the contrasts verses interests.

Interests are the whole reason I can stay on Svalbard the way I do. The Norwegian state wants a greater presence of Norwegian youth on Svalbard, and that's why there's a folkhøgskole here. Svalbard will always be pressured because of its location, and while geopolitics are being played out in a changing climate, people also live entirely normal lives inside Longyearbyen. Everything is marked by choices, and ultimately, we're quite simple creatures. Nevertheless, all the knowledge, opportunities, choices, and society feel like a spider's web, except I'm not the spider controlling it. I'm a fly that can choose not to fly into the chaos or engage rationally.

I press the pause button. Focus on the air. Inhale. Exhale. Look up at the stars. Svalbard is so desolate, so close to the wilderness, and once you get away from all the impulses, you have time to feel. I see someone approaching me in a big jacket. I feel a calmness in my soul. The bear watch is over; I can go and lie down in the warm sleeping bag now.