Hunger and Guilt: The Polar Bear's Climate Struggle / Sult og skyld: Isbjørnens Klimakamp

Av Mikael Bergman

Åh, som jeg elsker å krølle meg sammen i min mors varme pels. Moren min er den beste jeg vet, hun er så klok og modig, men også varm, myk og koselig. Vårt hjem er så herlig, det er veldig stort, lunt, med vegger og gulv av snø. Her er det godt og varmt og i åpningen av hiet strømmer lyset in. Den danner dansende mønstre på den hvite, myke overflaten. Her hos mamma er det trygt, selv om verden utenfor hiet er skummelt.

Jeg våkner, et nytt og gult lys skinner inn i hiet. Jeg tar noen rolige skritt mot åpningen, kroppen min er anspent, og en dråpe av redsel kryper opp nakken. Jeg skjenner meg så stolt og spent, for nå er den eventyrlige verden åpen for meg. Med disse tankene stikker jeg ut hodet gjennom åpningen triumferende. Rundt meg er det høye fjell, og lyset fra en gyllen kule på himmelen glitrer fantastisk på den snøkledde bakken. Sjøen er dekket av is, men i horisonten er det vakkert og mørke-blått. Her er det nydelig og fredfullt. 

Plutselig hører jeg en skarp lyd som skarer gjennom stillheten. Støyet er ikke som noe jeg har hørt før, den er så merkelig at man ikke kan beskrive den, og blir høyere og høyere. Lyden bringer også en rar, bitter og nytt lukt. Hårene på nakken står opp. Jeg prøver å se rundt etter mamma i fortvilelse, jeg lengter etter hennes trygghet. Jeg løper vilt rundt åpningen av hiet desperat, lyden gjør vondt i ørene. Brått blir lyden fjern og borte. Akkurat i det kikker mamma ned fra fjell kanten. Varmen kommer tilbake i kroppen. Hun blåser hardt og fort gjennom nesen flere ganger, instinktene mine leder meg til å følge henne.

Isen knirker under føttene, jeg liker å se min hvite refleksjon bevege seg i den. Vinden er sur, og den blåser snø i ansiktet mitt. Vi har vandret i flere dager uten å finne noe mat. Følelsen av sult i magen merkes over hele kroppen, jeg føler at jeg mister energi med hvert eneste skritt. Isen er tynn og det brekker flaker av i horisonten. Mamma er stresset. Hun vil ikke vise meg det og prøver å være sterk for meg, likevel, kan jeg kjenne det i de ujevne pustene og de lange skrittene. Jeg skulle ønske jeg var tilbake i det varme, trygge hiet. At jeg bare kunne drukket melk, å sove ved siden av min mor som puster rolig.

Mamma ser seler som ligger og sover på isen et stykke unna. Hun signaliserer at jeg ikke skal følge da hun begynner å snike seg mot dem. Hun går nærmere og nærmere. Hjertet mitt pumper så hardt at det gjør vondt. Hun er bare tjue skritt fra selene. Mamma stopper opp, hun tar det veldig, veldig forsiktig, en eneste feil bevegelse vil føre til at selen rømmer. Plutselig tar hun to til tre lange sprang til hun er der, rett ved selene. Det føles som om tiden stopper, isen som kom senere enn mamma noen gang har opplevd, er for tynn og mamma faller gjennom isen i det iskalde vannet.

Jeg følger min mor over den store, øde vidden av Svalbard. Mine små ben sliter med å holde farten med hennes lange, kraftige skritt. Den gule kulen som jeg nå vet er sola, skinner sterkt, og varmen gjør det enda vanskeligere å fortsette. Mens vi går, stopper mamma brått og snuser i luften. Jeg ser opp på henne og lurer på hva som foregår. Hun møter blikket mitt og knurrer lavt. Jeg vet at dette betyr å være stille og følge hennes ledelse. 

Vi går mot et lite fjell hvor vinden blåser sterkere. Så høyt oppe har jeg ikke vært før. Duften av noe dødt fyller neseborene. Vi har ikke spist på så lenge at lukten bringer vann i munnen. Magen min rumler. Når vi nærmer oss bunnen av fjellet, snuser moren min luften igjen. Hun løfter hodet og utstøter et høyt brøl og advarer alle om at vi er her. 

Klatringen opp på fjellet er tøff. Det steinete underlaget er ubehagelig å gå på. Mamma leder an. Jeg peser og strever med å holde tritt med henne, men duften av mat presser meg til å fortsette. Vi er nesten fremme, plutselig lukter jeg en duft som jeg har fanget gjentatte ganger på reisen vår nordover. Mamma har advart meg om at dette er mennesker, hun har oppfordret meg til å være oppmerksom når jeg lukter dem. De er i nærheten, og min mor går umiddelbart i beskyttelsesmodus. Jeg følger ved siden av henne mens hun strekker nakken og snuser luften for å lokalisere hvor lukten kommer fra. Hun knurrer lavt til meg, og forsikrer meg om at alt er i orden.

Noen skritt lenger unna oppdaget vi kilden til den døde lukten som hadde hengt i luften, et reinsdyr kadaver. Mamma nærmer seg åtet forsiktig, hun sniffer etter tegn til farer i luften. Hun inspiserer korpset og begynner å spise. Jeg får også smake, det er så deilig! Sakte, men sikkert kjenner jeg energien komme tilbake i kroppen.

Vi fortsetter vår ferd nordover, og mamma har håp om at når vinteren kommer, vil isen være tykkere der. Gjentatte ganger stopper hun opp, løfter hodet, skanner omgivelsene og snuser forsiktig etter fare. Vi nærmer oss kanten av fjellet, og jeg kan knapt vente med å se på havet igjen. Det er noe som er beroligende med de sakte bevegende bølgene. Jeg tar noen løpesprang mot kanten. 

Havet skinner i dype blå farger og det er virkelig vakkert. Jeg tar noen rolige pust, stirrer hypnotisert, helt til jeg legger merke til noe stort og hvitt i vannet. Det er et massivt objekt. Den ser ut til å ha glatte og jevne overflater, men også noen svarte runde merker på sidene. Utilhørigheten av objektet til det vakre landskapet og til det jeg har sett før, er … skremmende. Fra objektet strømmer lukten av mennesker.

Mørket er kvelende. Den har suget til seg alle de fine fargene som jeg pleide å være glad i. Alt føles tungere, stillere og farligere. Mørket for sulten til å gripe hardere og redselen til å doble. Men mørket er ikke absolutt, i himmelen kan jeg se merkelige lys som glitrer i de mørke skyene, og maler dem i forskjellige gråtoner.  Vi går langs stranden. Isen som skulle dekket disse fjordene lenge siden har ennå ikke kommet. Mamma har blitt veldig tynn og rastløs. Likevel er hun fortsatt rolig og forsikret meg om at jeg ikke trenger å bekymre meg.

Rundt fjellsiden så jeg hvor det merkelige lyset kommer fra. Midt i det svarte, i en dal er det en masse sterke og fargerike lys. Det plutselige lyset føles blendende, og gjør det er vanskelig skille ut detaljene. Mamma blåser ut av nesen, hun knurrer lavt, instinktene mine sier at det betyr at jeg skal bli igjen. Hun legger hodet sitt mot kinnet mitt og holder det der i en liten stund. Så drar hun hodet bort og begynner å vandre, mot lysene. 

Mamma forsvinner i mørket, hjelpeløshet og ensomhet fyller meg. Minnene om min mors stemme, og når hun forsikret meg om at alt til slutt skulle gå bra dundrer i ørene. Jeg må være tålmodig, mamma kommer tilbake. Etter alt vi har opplevd sammen er det ingenting som kunne ha skjedd til henne, hun er den sterkeste og modigste. Jeg venter, lysene gjør vondt i øyene, fortsatt stirrer jeg på dem. Tanken av at mamma er noen sted der for meg til å føle et lite snøflak av trøst og håp. 

Vinden blir sterkere, snøen pisker meg ansiktet. Der jeg ligger i snøen tenker jeg tilbake til de dagene jeg var i hiet, ute verden virket så spennende og nytt. Følelsen av å angre og sorg kommer over meg. Jeg satte aldri nok pris på at mamma var der for meg. Det er umulig å stoppe tårene renne ned kinnene mine, øye lokkene blir tunge og søvnen tar over.

Øynene mine åpner, jeg finner meg selv helt dekket av snø. For et øyeblikk, eller kanskje mer som et håp, trodde jeg at jeg var tilbake i hiet. Men Jeg blir brått revet tilbake til virkeligheten av en høy, vond og aldeles merkelig lyd. Det høres ut som alle fuglene ved sjøen flakset samtidig vedsiden av meg. Jeg reiser meg og rister av meg snøen. Vinden er sterkere enn jeg har noensinne forestilte meg var mulig. Blandingen av snø og vind gjør det umulig å se verken fram eller bak. Lysene er nesten helt ut av synet. Jeg føler hvor lite energi jeg har igjen i kroppen og jeg tumler fremover. 

Tankene mine virker uskarpe, som vinden som skifter retning; et øyeblikk er alt stille, og det neste kommer et vindkast som er kraftigere enn de andre, som en indre storm. Tankene mine kretser om sorg og mamma. 

I himmelen ser jeg plutselig en sterk lys som for snøkrystallene til å skinne. Det er denne som lager lyden. Lyset skifter retning og sted hele tiden. Etter en stund sikter det lyset på meg, og den kommer nærmere. Hele kroppen min begynner å skjelve. Jeg vil bort, jeg vil løpe alt jeg kan. Beinene føles som de er frosset fast i bakken, musklene mine har ikke noe energi igjen. Lyset ble sterkere og sterkere. Nå var den rett foran meg. Mitt siste desperat ønske var at mamma skulle komme og redde meg. Redselen tar over, alt blir svart.

Dessverre er historien du nettopp har lest ikke unik. Isbjørnene trenger stabile leveområder for å overleve, spesielt havis for å jakte, pare, vandre rundt og lage hi. Flere og flere isbjørnunger opplever verden smelte rundt seg, mer sulte, og dagevis lange svømme perioder. Skylden er oss, brenning av fossilenergikilder har skapt problemer menneskeheten og dyrene rundt verden drukner nå i. Katastrofer som blant annet tap av habitat, ekstremvær, stigende havnivå og smeltende isbre, kan føles rundt hele verden. Men det er ingen område som blir påvirket mer en jordens poler.

Klimaendringer er i ferd med å erodere isbjørnenes motstandskraft raskt: Arktis varmes opp til fire ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og i noen isbjørnhabitater er det estimert å skje enda raskere. 

Dermed har den isfrie perioden blitt betydelig lengere og isen betraktelig svakere de siste tiårene. Dette tvinger bjørnene til lengre fasteperioder. Videre, påvirker den magre tilstanden til isbjørnene direkte til antallet unger, snart vil de typiske kullene med to unger være historie. I tillegg presser sult dyr inn i menneskelige områder, og trusselen rammer ikke bare isbjørnenes overlevelse, men også menneskenes trygghet. 

Jordens velværeproblemer virker overveldende og utrolig triste, men mennesker kan likevel oppnå betydelige resultater, både for godt og ondt. Nøkkelen til å stoppe globaloppvarming er å komme vekk fra bruken av fossilt brensel. Altfor ofte overlater vi de store løsningene til politikerne. De kan selvfølgelig gjøre mest på storskala, men vi må ikke glemme alles individuelle ansvar. Hver og en kan garantert redusere daglig forbruk av energi, gå eller sykle i stedefor å kjøre, kutte ned på kjøp av klær og andre produkter, og resirkulere nøyere. Alt i alt kan du like godt som meg være et godt forbilde av å senke den høye vestlige levestandarden, og forhåpentligvis kan vi som gode forbilder spre budskapet og redde verden. Er det ikke mer en rettferdig at vi tilpasser oss på samme måte som dyrene må konstant tilpasse seg til de katastrofene som vi skaper.

Vi bestemmer om framtiden til isbjørnungen er helt svart, eller om han kan streife rundt på havisen i generasjoner framover.

Oh, how I love curling up in my mother's warm fur. My mother is the best I know; she's so wise and brave, yet also warm, soft, and cosy. Our home is lovely, very spacious, snug, with walls and floors of snow. It's warm and comfortable here, and light streams into the den's opening, casting dancing patterns on the white, soft surface. Here with Mom, it's safe, even though the world outside the den is scary.

I wake up, a new yellow light shining into the den. I take a few calm steps toward the opening; my body is tense, and a drop of fear creeps up my neck. I feel proud and excited because now the adventurous world is open to me. With these thoughts, I triumphantly stick my head out through the opening. Around me, there are tall mountains, and the light from a golden sphere in the sky sparkles wonderfully on the snow-covered ground. The sea is covered in ice, but on the horizon, it's beautiful and dark blue. It's lovely and peaceful here.

Suddenly, I hear a sharp sound slicing through the silence. The noise is unlike anything I've heard before, so strange that it can't be described, and it gets louder and louder. The sound also brings a strange, bitter, and new smell. The hairs on my neck stand up. I try to look around desperately for Mom; I long for her safety. I run wildly around the den's opening, desperate; the sound hurts my ears. Suddenly, the noise becomes distant and fades away. Just then, Mom peers down from the mountain edge. Warmth returns to my body. She blows hard and fast through her nose several times; my instincts lead me to follow her.

The ice creaks under our feet; I like seeing my white reflection moving in it. The wind is bitter, blowing snow in my face. We've been walking for days without finding any food. The feeling of hunger in my stomach is felt throughout my body; I feel like I'm losing energy with every step. The ice is thin, and it breaks into flakes on the horizon. Mom is stressed. She doesn't want to show it to me and tries to be strong for me, yet I can feel it in her uneven breaths and long strides. I wish I were back in the warm, safe den, just drinking milk and sleeping next to my mother who breathes calmly.

Mom sees seals sleeping on the ice a little way off. She signals for me not to follow as she starts sneaking towards them. She gets closer and closer. My heart beats so hard it hurts. She's only twenty steps away from the seals. Mom stops; she's very, very careful; one wrong move will make the seal escape. Suddenly, she takes two or three long leaps until she's there, right next to the seals. It feels like time stops; the ice, which came later than Mom has ever experienced, is too thin, and Mom falls through the ice into the freezing water.

I follow my mother across the vast, desolate expanse of Svalbard. My little legs struggle to keep up with her long, powerful strides. The yellow orb, which I now know is the sun, shines brightly, and the warmth makes it even harder to continue. As we walk, Mom suddenly stops and sniffs the air. I look up at her, wondering what's going on. She meets my gaze and growls softly. I know this means to be quiet and follow her lead.

We head towards a small mountain where the wind blows stronger. I've never been so high up before. The smell of something dead fills my nostrils. We haven't eaten for so long that the smell makes my mouth water. My stomach rumbles. As we approach the bottom of the mountain, my mother sniffs the air again. She lifts her head and lets out a loud roar, warning everyone that we're here.

The climb up the mountain is tough. The rocky terrain is uncomfortable to walk on. Mom leads the way. I pant and struggle to keep up with her, but the smell of food urges me on. We're almost there; suddenly, I smell a scent that I've caught repeatedly on our journey northward. Mom has warned me that these are humans; she's encouraged me to be alert when I smell them. They're nearby, and my mother immediately goes into protective mode. I follow beside her as she stretches her neck and sniffs the air to locate where the scent is coming from. She growls softly at me, assuring me that everything is okay.

A few steps further away, we discover the source of the dead smell that had hung in the air, a reindeer carcass. Mom approaches the carcass cautiously, sniffing for signs of danger in the air. She inspects the corpse and begins to eat. I get to taste it too; it's so delicious! Slowly but surely, I feel the energy returning to my body.

We continue our journey northward, and Mom hopes that when winter comes, the ice will be thicker there. She stops repeatedly, lifts her head, scans the surroundings, and sniffs cautiously for danger. We approach the edge of the mountain, and I can hardly wait to see the sea again. There's something soothing about the slow-moving waves. I take a few running steps towards the edge.

The sea shines in deep blue colours, and it's truly beautiful. I take some slow breaths, mesmerized, until I notice something big and white in the water. It's a massive object. It seems to have smooth and even surfaces, but also some black round marks on the sides. The incongruity of the object to the beautiful landscape and to what I've seen before is... frightening. From the object emanates the smell of humans.

The darkness is suffocating. It has sucked in all the beautiful colours that I used to love. Everything feels heavier, quieter, and more dangerous. The darkness allows hunger to grip harder and fear to double. But the darkness is not absolute; in the sky, I can see strange lights glittering in the dark clouds, painting them in different shades of grey. We walk along the beach. The ice that was supposed to cover these fjords long ago has still not come. Mom has become very thin and restless. Yet she remains calm and assures me that I don't need to worry.

Around the mountainside, I see where the strange light is coming from. In the middle of the blackness, in a valley, there's a mass of bright and colourful lights. The sudden light feels dazzling and makes it difficult to distinguish the details. Mom blows out of her nose; she growls softly; my instincts tell me that means I should stay. She puts her head against my cheek and holds it there for a little while. Then she pulls her head away and starts walking towards the lights.

Mom disappears into the darkness; helplessness and loneliness fill me. Memories of my mother's voice, and when she assured me that everything would eventually be okay, thunder in my ears. I must be patient; Mom will come back. After everything we've experienced together, there's nothing that could have happened to her; she's the strongest and bravest. I wait, the lights hurt my eyes, still I stare at them. The thought that Mom is somewhere out there is enough for me to feel a little snowflake of comfort and hope.

The wind grows stronger; the snow whips my face. As I lie in the snow, I think back to the days I spent in the den; the outside world seemed so exciting and new. The feeling of regret and sorrow washes over me. I never appreciated enough that Mom was there for me. It's impossible to stop the tears from flowing down my cheeks; my eyelids grow heavy, and sleep takes over.

My eyes open; I find myself completely covered in snow. For a moment, or maybe more like a hope, I thought I was back in the den. But I'm abruptly brought back to reality by a loud, painful, and altogether strange sound. It sounds like all the birds by the sea flapped their wings at once next to me. I rise and shake off the snow. The wind is stronger than I ever imagined possible. The mixture of snow and wind makes it impossible to see either forward or backward. The lights are almost completely out of sight. I feel how little energy I have left in my body, and I stumble forward.

My thoughts seem blurry, like the wind changing direction; one moment everything is calm, and the next a gust of wind comes stronger than the others, like an inner storm. My thoughts revolve around grief and Mom.

In the sky, I suddenly see a strong light that makes the snowflakes shine. It's this light that makes the sound. The light changes direction and place all the time. After a while, it aims the light at me, and it comes closer. My whole body starts shaking. I want to get away; I want to run as fast as I can. My legs feel like they're frozen to the ground; my muscles have no energy left. The light grows stronger and stronger. Now it's right in front of me. My last desperate wish is for Mom to come and save me. Fear takes over; everything turns black.

Unfortunately, the story you just read is not unique. Polar bears need stable habitats to survive, especially sea ice for hunting, mating, wandering, and denning. More and more polar bear cubs are experiencing the world melting around them, more hunger, and days-long swimming periods. The blame is on us; burning fossil energy sources has created problems humanity and animals around the world are now drowning in. Disasters such as habitat loss, extreme weather, rising sea levels, and melting glaciers can be felt around the entire world. But there is no area more affected than the Earth's poles.

Climate change is rapidly eroding the resilience of polar bears: the Arctic is warming up to four times faster than the global average, and in some polar bear habitats, it's estimated to be happening even faster.

Thus, the ice-free period has become significantly longer, and the ice considerably weaker in recent decades. This forces the bears into longer fasting periods. Furthermore, the poor condition of the polar bears directly affects the number of cubs; soon, the typical litters of two cubs will be history. Additionally, hunger drives animals into human areas, and the threat not only affects the survival of polar bears but also human safety.

The world's well-being problems seem overwhelming and incredibly sad, but humans can still achieve significant results, both for good and for ill. The key to stopping global warming is to move away from the use of fossil fuels. Too often, we leave the big solutions to the politicians. They can certainly do the most on a large scale, but we must not forget everyone's individual responsibility. Each and every one of us can certainly reduce daily energy consumption, walk or cycle instead of driving, cut down on the purchase of clothes and other products, and recycle more diligently. All in all, you, as well as I, can be good role models by lowering the high Western standard of living, and hopefully, as good role models, we can spread the message and save the world. Isn't it only fair that we adapt in the same way that animals constantly must adapt to the catastrophes we create?

We decide whether the future of the polar bear cub is entirely black, or if he can roam the sea ice for generations to come.

Several sources were used as inspiration and sources of information. The most important ones are listed below.

• Aars, J. (19.02.2023) (personlig kommunikasjon) Forsker. Norwegian polarinstitutt

• Pagano, A.M., Rode, K.D., Lunn, N.J. et al. (2024). Polar bear energetic and behavioral strategies on land with implications for surviving the ice-free period. Nat Commun 15, 947 https://doi.org/10.1038/s41467-023-44682-1

• Rantanen, M., Karpechko, A.Y., Lipponen, A. et al. (2022). The Arctic has warmed nearly four times faster than the globe since 1979. Commun Earth Environ 3, 168. https://doi.org/10.1038/s43247-022-00498-3

• Rueness, Eli Knispel: isbjørn i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 3. april 2024 fra https://snl.no/isbj%C3%B8rn

• The Causes of Climate Change. (2024) Redigert av The Science Mission Directorate (SMD) Content Editors. Tilgjengelig på: https://science.nasa.gov/climate-change/causes/ (Åpnet: 03 April 2024).