The Svalbard Treaty celebrates its 100th anniversary in 2020

By Geir Ulfstein, Professor of International Law

The Svalbard Treaty celebrates its 100th anniversary in 2020

When the Svalbard Treaty was ceremoniously signed at the French Ministry of Foreign Affairs on 9 February 1920, no-one could have imagined that it would be invoked in favour of the Latvian snow crab fishery in 2019. But the Norwegian Supreme Court’s judgement on that case, issued on 14 February this year, illustrates that the treaty remains both highly relevant – and at times controversial. Next year we will be able to celebrate the Svalbard Treaty’s 100th anniversary.

Svalbard became known to the wider world when the archipelago was discovered by Willem Barentsz in 1596. His discovery gave rise to a race for its resources, and particularly its walruses and whales. It also resulted in disputes between states over rights to the islands. No-one was able to regulate the hunting effectively. This is known as “the tragedy of the commons”. The resources became exhausted and countries lost interest in the islands. As a result, they were considered no-man’s land, or terra nullius.

After the start of coal mining at the end of the 19th Century, there was a need to establish a legal framework for Svalbard. Norway tried to initiate international negotiations on the archipelago before World War I, but these were unsuccessful. However, the opportunity arose after the war. In 1919 Norway asked the Paris Peace Conference for sovereignty over Svalbard. This can be seen as an early example of Norwegian “Polar imperialism”, which also resulted in territorial claims to Jan Mayen, East Greenland and parts of Antarctica. But unlike its occupation of these areas, Norway wanted its sovereignty over Svalbard to be based on an international treaty.

The peace conference established a special Spitsbergen Commission. Norway was asked to draw up a draft treaty, and after negotiations within the commission, most of the Norwegian proposals were accepted. The treaty included a package of measures. Norway was granted sovereignty, but it had to accept equal treatment of other states in important areas. Norwegian individuals and companies should not receive preferential treatment. Nor should Norway impose higher taxes than were needed to cover the cost of governing Svalbard. These requirements should be viewed in the context of the prior status of terra nullius. Other countries should be allowed to continue doing business on Svalbard – but under Norwegian authority. A clause was also included that prohibited naval bases and fortifications, or the use of Svalbard for warlike purposes.

The Svalbard Treaty was a victory for Norway. Having sovereignty means that Norway can legislate and enforce laws, and that it can do so without needing to consult any other states. Norway is also responsible for deciding which treaties shall apply to Svalbard. For example, neither the European Economic Area (EEA) nor Schengen agreements have been applied. Nevertheless, administering the archipelago in accordance with the Svalbard Treaty hasn’t been without its problems. During the Cold War, there was disagreement with the Soviet Union over the incorporation of Svalbard into NATO and over the European Space Research Organisation’s satellite station at Kongsfjorden.

Questions relating to Norwegian sovereignty and the rights of other states continue to come up. Norway has always been conscious of the need for a Norwegian presence in terms of population and government. There was previously concern over how the local community in Longyearbyen would cope without the mining industry. With a population of 2,000 people, it appears to be managing fine. But new challenges keep arising. One example was the Russian Deputy Prime Minister Rogozin’s visit to Svalbard in 2015. The problem was that he was on the EU and Norway’s sanctions list after the Russian invasion of Crimea. Another example was China’s recent referral to the Svalbard Treaty when protesting against Norwegian regulations on research at Ny-Ålesund.

But the waters around Svalbard have created the biggest headaches. The Svalbard Treaty states that other countries have rights within the territorial waters, which currently extend to 12 nautical miles. But it doesn’t say anything about rights outside the territorial waters, in other words in the exclusive economic zone and on the continental shelf. Norway therefore asserts that other countries don’t have any such rights. Several states disagree with this. They claim that when Norway has extended its rights to cover those waters, their rights must also be extended. This has resulted in conflicts over fishing rights – most recently over the snow crab. And lurking in the background lies the question of rights to possible oil and gas resources in the Barents Sea.

The Svalbard Treaty has worked well throughout its long history. But new questions are constantly cropping up as to how it should be interpreted in the face of new forms of activity and with respect to the seas around Svalbard. So there will be plenty of things to discuss when the treaty celebrates its 100th anniversary next year.

Svalbardtraktaten er 100 år i 2020

Da Svalbard-traktaten høytidelig ble undertegnet i det franske utenriksdepartementet 9. februar 1920, var det ingen som kunne forestille seg at den skulle påberopes for retten til latvisk snøkrabbefiske i 2019. Men Høyesteretts dom i denne saken av 14. februar i år illustrerer både at traktaten fortsatt i høyeste grad er aktuell – og at den kan være kontroversiell. Neste år kan vi feire Svalbard-traktatens 100-årsjubileum.

Svalbard ble internasjonalt kjent da øygruppa ble oppdaget av Willem Barentsz i 1596. Oppdagelsen ga grunnlag for kappløpet om ressursene, i første rekke hvalross og hval. Den resulterte også i tvister mellom statene om retten til øyene. Ingen kunne effektivt regulere fangsten. Dette er kalt «almenningens tragedie». Ressursene ble uttømt, og ingen hadde lenger interesse av øyene. De ble derfor heretter ansett som ingenmannsland, terra nullius.

Kullvirksomheten fra slutten av 1800-tallet førte til et behov for en rettsorden på Svalbard. Norge tok initiativet til internasjonale forhandlinger om øygruppa før første verdenskrig, men disse førte ikke fram. Anledningen bød seg imidlertid etter krigen. I 1919 ba Norge Fredskonferansen om å få suvereniteten over Svalbard. Dette kan ses som et tidlig utslag av den norske «polarimperialismen», som også resulterte i territorielle krav på Jan Mayen, Øst-Grønland og i Antarktis. Men i motsetning til okkupasjonen av disse områdene skulle den norske suvereniteten på Svalbard baseres på en internasjonal traktat.

Fredskonferansen opprettet en egen Spitsbergen-kommisjon. Norge ble bedt om å fremme et forslag til traktat, og etter forhandlinger i kommisjonen var resultatet langt på vei i samsvar med det norske forslaget. Dette innebar en pakkeløsning. Norge fikk suvereniteten, men måtte akseptere likebehandling av andre stater på viktige saksområder. Nordmenn og norske selskaper skulle ikke ha noen fortrinn. Norge skulle heller ikke beskatte virksomheten i større grad enn det som krevdes for å dekke utgiftene til styret av Svalbard. Disse kravene kan forstås på bakgrunn av det tidligere terra nullius-regimet. Andre land skulle fortsatt kunne drive virksomhet på Svalbard – men under norsk kontroll. I tillegg ble det inntatt en bestemmelse som forbød marinebaser og befestninger, og som sa at Svalbard ikke kunne brukes til krigsformål.

Svalbard-traktaten var en seier for Norge. Suvereniteten innebærer at det er Norge som gir og håndhever lover, og at ingen andre stater trenger å konsulteres om dette. Det er også Norge som bestemmer hvilke traktater som skal gjelde på Svalbard. For eksempel er verken EØS- eller Schengen-traktaten gjort gjeldende. Likevel har ikke forvaltningen av øygruppa på grunnlag av Svalbard-traktaten vært uten problemer. Under den kalde krigen var det uenighet med Sovjetunionen om innlemmelsen av Svalbard i Nato-forsvaret og om satellittstasjonen i Kongsfjorden (Den europeiske romorganisasjonen ESRO).

Også i dag oppstår det spørsmål om den norske suvereniteten og andre staters rettigheter. Norge har hele tiden vært bevisst på behovet for en norsk tilstedeværelse i form av befolkning og myndighetsutøvelse. Det har tidligere vært en bekymring for om lokalsamfunnet Longyearbyen skulle klare seg uten kullvirksomheten. Med en befolkning på 2000 ser dette ut til å gå bra. Men det oppstår stadig utfordringer. Ett eksempel var at den russiske visestatsministeren Rogozin dukket opp på Svalbard i 2015. Problemet var at han sto på EUs og Norges sanksjonsliste etter den russiske invasjonen av Krim. Et annet eksempel er at Kina nylig viste til Svalbard-traktaten da de protestere mot norske reguleringer av forskningen i Ny-Ålesund.

Men det er havområdene som har skapt de største problemene. Svalbard-traktaten sier at andre lands rettigheter gjelder i territorialfarvannet, som nå er på 12 nautiske mil. Men den sier ikke noe om rettigheter utenfor territorialfarvannet, altså i 200 mils-sonen og på kontinentalsokkelen. Norge mener at andre stater dermed ikke har slike rettigheter. Flere stater er uenige i dette. De hevder at når Norge utvider sine rettigheter til disse havområdene, må også deres rettigheter utvides. Dette har resultert i konflikter om fiskerettigheter – nå sist om snøkrabben. Og bakom lurer spørsmålet om rettighetene til mulige olje- og gassressurser i Barentshavet.

Svalbard-traktaten har virket godt i alle disse årene. Men det oppstår stadig nye spørsmål om hvordan den skal tolkes i møte med nye former for virksomhet og i havområdene. Det er derfor nok å diskutere når det skal feires 100-årsjubileum neste år.