Artica Writings 2024: Introduction by Elida Høeg

Longyearbyen, Svalbard Photo by: Ángel Valiente

"One always imagines Spitsbergen as a barren and silent frozen world—but that is a grave mistake," wrote the French traveller Léonie d’Audet in 1839. She was likely the first woman to visit the archipelago and believed she would also be the last. When d’Audet travelled to the Arctic with a research expedition, she encountered no other people. The noise she heard and described was the sound of breaking ice during the spring thaw. Even today, the archipelago is far from silent. But now, the sounds also include voices—voices from Longyearbyen’s diverse community. In this series, some of those voices are heard.

It will soon be 100 years since Svalbard transitioned from being a no-man’s land, terra nullius, to becoming an archipelago under Norwegian control. The Svalbard Treaty came into effect in August 1925, five years after it was signed. Norwegian diplomats seized their moment during the post-World War I peace negotiations, successfully asserting their claim after several earlier attempts. It was only when Norwegian authorities assumed sovereignty that the name "Svalbard" was introduced. In the treaty text, the archipelago is consistently referred to as "Spitsbergen." Norway chose to change the name to emphasise a tenuous historical connection to the mainland, referencing the phrase Svalbarði fundinn—“Svalbard is found”—from Icelandic annals in 1194. In other countries, particularly Russia, which manages the settlements of Pyramiden and Barentsburg, the islands are still called Spitsbergen.

The treaty is one of the few centenarian international agreements still in effect. Forty-four countries have signed on, and Norway’s sovereignty over Svalbard has not been challenged since World War II. However, Russia’s full-scale invasion of Ukraine in 2022 has shifted the dynamics on the archipelago. The Svalbardmeldingen (Svalbard White Paper), which forms the basis of Norwegian policy for the next decade, was adopted by the Norwegian parliament in November. The paper justifies new restrictions by pointing to an increasingly unpredictable global order. Security concerns now take centre stage, and a strong Norwegian presence is considered essential to "ensure effective and credible governance," as the paper states.

Norwegian settlements have grown in recent years, becoming increasingly international. Of the roughly 2,500 residents in Longyearbyen and Ny-Ålesund, 36 percent are from countries other than Norway—up from 26 percent in 2016 and 15 percent in 2009. Over fifty nationalities are represented in the world’s northernmost town, making it anything but "barren and silent." However, last year, foreign residents were stripped of their voting rights in Longyearbyen. They were also prohibited from running for local council unless they had spent three years living on the Norwegian mainland. The decision sparked loud protests and low voter turnout. The Svalbard White Paper calls for halting the town’s growth while encouraging more Norwegians to settle and remain at 78 degrees north. It also opens the door to reducing further social benefits for non-Norwegian residents.

What does this tightening policy mean for the small community? How does it affect those who live here but are not Norwegian? In this interview series, seven people from seven different countries—other than Norway—share their stories. Their time on the archipelago spans from 1990 to 2021. They recount how they came to Svalbard, what made them stay, and why they might one day leave.

«En forestiller seg alltid Spitsbergen som en gold og taus innefrosset verden – men der tar en grundig feil», skrev franske Léonie d’Audet i 1839. Hun var trolig den første kvinnen som besøkte øygruppen, og mente selv hun kom til å bli den siste. Da d’Audet reiste til Arktis med en forskningsekspedisjon, møtte hun ingen andre mennesker. Støyen hun hørte og refererte til, var isens brytning under vårløsningen. Heller ikke nå er øygruppen taus. Men i dag er det også stemmer en kan høre, fra Longyearbyens mangefasetterte bosetning. I denne serien snakker et knippe av dem.

Snart er det hundre år siden Svalbard gikk fra å være et ingenmannsland, terra nullius, til å bli en øygruppe under norsk kontroll. Svalbardtraktaten trådte i kraft i august 1925, etter inngåelsen fem år tidligere. Norske diplomater hadde sett sitt snitt under fredsoppgjøret som fulgte første verdenskrig, og fått gjennom sitt krav – etter flere tidligere framstøt. Det var først da norske myndigheter tok over suvereniteten at navnet «Svalbard» ble innført. I traktatteksten kalles øygruppen hele tiden «Spitsbergen». Norge endret navnet for å fremheve en tynn, historisk tråd fra fastlandet: ordene som sier at Svalbarði fundinn – «Svalbard er funnet» i 1194. I andre stater, spesielt Russland, som styrer bosetningene Pyramiden og Barentsburg, kalles øyene fortsatt Spitsbergen.

Traktaten er en av få hundreåringer blant internasjonale avtaler som fortsatt etterleves. 44 land har sluttet seg til, og Norges suverenitet over Svalbard har ikke blitt utfordret siden andre verdenskrig. Den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har likevel forandret situasjonen på øygruppen. Svalbardmeldingen, som legger grunnlaget for norske myndigheters politikk det neste tiåret, ble vedtatt av Stortinget i november. I meldingen begrunnes nye innstrammingstiltak med en mer uforutsigbar verdensorden. Sikkerhetspolitiske hensyn trer i forgrunnen, og en solid norsk tilstedeværelse blir viktigere for å «sikre en effektiv og troverdig myndighetsutøvelse», som det står i meldingen.

De norske bosetningene har vokst de siste årene. De har også blitt stadig mer internasjonale. Av de rundt 2500 som bor i Longyearbyen og Ny-Ålesund, er 36 prosent fra andre land enn Norge, en økning fra 26 prosent i 2016 og 15 prosent i 2009. Over femti nasjoner er representert i verdens nordligste bysamfunn, noe som gjør plassen til det motsatte av «gold og taus». I fjor ble imidlertid de utenlandske innbyggere fratatt stemmeretten i Longyearbyen. De kunne heller ikke stille til valg i lokalstyret, mindre de hadde tre år bak seg på det norske fastlandet. Avgjørelsen resulterte i høylytte protester og lav valgdeltakelse. I svalbardmeldingen vil den norske regjeringen at Longyearbyen skal slutte å vokse, og samtidig at flere nordmenn skal bo og bli værende på 78 grader nord. De åpner for å frata utlendinger flere sosiale ytelser.

Hva gjør innstrammingspolitikken med det lille samfunnet? Hva gjør det dem som bor der, som ikke er norske? I denne intervjuserien snakker syv mennesker fra syv forskjellige land – utenom Norge. Fartstiden deres på øygruppen varierer fra 1990 til 2021. De forteller om hvordan de kom til Svalbard, hva som fikk dem til å bli, og hvorfor de kanskje vil dra igjen.