“I have to send 97 emails just to set up a tent.” - Jason Roberts

Written by Elida Høeg

Photo by: Ángel Valiente

It was a friendly agreement that led the Australian Jason Roberts to move so far north. Along the beaches of Australia, he taught a Norwegian exchange student how to surf. In return, he was supposed to learn how to ski in Norway—if he ever made it there for a visit. And he did. After earning a degree in economics and working on the stock exchange in Australia, he traveled north. After spending a few years on the mainland, specifically in Kautokeino in Finnmark, he arrived in Svalbard in 1990.

“Since then, it’s been an insanely long ski trip,” Jason Roberts says with a laugh.

The young Australian would become an expert in Arctic travel. Later, he would become indispensable to those wanting to film in Svalbard and the Arctic, from nature documentaries to Hollywood films. Through his logistics company, PolarX, Roberts makes expeditions possible for film productions, research expeditions, and the transport sector. But before he came to Svalbard, he had no idea what kind of place it was. He had seen the archipelago on NRK’s weather forecasts and assumed it was just outside Tromsø. The long flight made him realise he was heading much farther north than that.

“I fell in love with the mountains and nature. I spent my first time in Svalbard in a trapper’s cabin to truly experience the place,” he says.

The Longyearbyen that Roberts settled in 35 years ago was a true mining town. He tried to find work, but since he didn’t speak Norwegian, he had little success. Roberts decided to start his own business—as a field technician for various research projects. At that time, there were few industries in Svalbard beyond coal mining. However, in Stortingsmelding 50 (a government report on business initiatives in Svalbard), politicians opened the door for change.

“It’s the most well-thought-out government report I’ve read in all my time here. It aimed to facilitate research, tourism, and fieldwork—not just administration and bureaucracy,” Roberts says.

He was able to buy an apartment from Store Norske Spitsbergen Kulkompani, something he believes would be impossible today. In the early 1990s, he started working with research and film production in the field. Roberts began filming wildlife in Svalbard and later expanded to Greenland, Canada, Antarctica, and Russia—until the war against Ukraine broke out. Today, PolarX has nine full-time employees. During the busy seasons, that number doubles, and for major productions—such as the filming of Mission: Impossible with Tom Cruise—they can have up to a hundred people working.

“We are one of the few major businesses operating here in Svalbard, even though Norwegian authorities have wanted more business development. But it’s becoming increasingly difficult for us,” Roberts says.

Regarding Norwegian Svalbard policy in general and the latest Svalbardmelding (Svalbard policy report) in particular, Jason Roberts agrees with almost everything. He supports the overarching goals of maintaining peace, stability, and Norwegian sovereignty—but not the measures that make it harder for foreigners to live in Longyearbyen. He believes these measures will increase turnover, which won’t benefit stability.

“The Norwegian state has spent billions of kroner trying to ‘Norwegianise’ Longyearbyen. That’s fine—they want to increase the number of Norwegians here. But they have a problem: Norwegians don’t want to do the dirty jobs. They don’t want to mop floors or serve food. So, they create government jobs instead, but those aren’t the jobs that are actually needed here,” Roberts says.

When he first arrived in Longyearbyen 35 years ago, many people from Northern Norway came to work in the mines. Now, the last mine is about to be shut down, and the situation is different.

“The government has changed Svalbard into a place with administrative positions, where people from Eastern Norway come to experience it for a short period—maybe at most two years. Longyearbyen has become a place for Norwegians on an adventure trip. It costs the government a lot of money, and it costs the community because these people aren’t permanent residents. They’re expats. I was an expat in Hong Kong when I worked on the stock exchange. I didn’t move there to contribute to the local community. I did it for a personal experience. And that applies to most Norwegians moving to Svalbard now—they are expats,” Roberts says.

Another development Roberts reacts to is the increasing regulation of access to nature. He believes Svalbard has gone from being the least regulated area in Europe to the most regulated.

“People don’t move here because we have cafés and galleries. They move here because we have nature. And when that’s taken away from them, they leave. The biggest threat to Norway’s presence in Svalbard isn’t Russia or China—it’s the Ministry of Climate and Environment. It’s bold to say that, but I believe it. They claim everything is knowledge-based and scientifically founded, but that’s not true,” Roberts says.

“I’m the one who has made the most nature documentaries in Norway. I’ve worked on all of David Attenborough’s Arctic and Antarctic series over the last thirty years. And yet, I have no respect for the Ministry of Climate and Environment’s policy on Svalbard. It’s purely symbolic,” he says.

“In what way do you think it’s symbolic?”

“I have to send 97 emails just to set up a tent. There’s a rule requiring a 500-meter distance from polar bears, and I can’t find any scientific justification for it. Does that help the environment? We struggle a lot with bureaucracy. As a company, we’re lucky because we’re international. We just move projects to Canada or Greenland if it doesn’t work here. Last summer, we moved three projects to Greenland that we could have done here. A year ago, we could have done them in Svalbard. We live here, we love Svalbard, and we’d rather do it here. But it takes more time and higher costs, though with less paperwork,” he says.

“What do you think about your environmental footprint?”

“The environmental impact of film is close to zero. There are few industries with a lower footprint than ours. We need access to large areas, but we film nature documentaries—so in the grand scheme, there’s no disturbance, no negative impact. Filming for David Attenborough is actually one of the most environmentally friendly things you can do. We also have to consider that Planet Earth can reach three billion people worldwide. When we launched Planet Earth 2 in China, their version of Netflix nearly crashed due to downloads. That’s important. It’s extremely important from a climate and environmental perspective. But I’m not sure the Ministry of Climate and Environment sees it that way,” Roberts says.

Roberts is concerned that knowledge about Svalbard is disappearing among Norwegian authorities.

“The incompetence the Norwegian state shows in Svalbard comes from the fact that there are so few people with experience here who know the history. When I start looking at government officials who actually have knowledge, the few that exist are getting old and passing away. I know of three people, and all of them are retired or about to retire. The rest are just coming and going all the time. And that’s not good in the long run,” he concludes.

Det var en kameratslig avtale som fikk australieren Jason Roberts til å flytte så langt nord. Langs strendene i Australia lærte han en norsk utvekslingsstudent å surfe. Til gjengjeld skulle han selv få lære å gå på ski i Norge – om han kom seg hit på besøk. Og det gjorde han. Etter å ha utdannet seg til økonom og jobbet på børsen i Australia, reiste han nordover. Etter noen år på fastlandet, nærmere bestemt Kautokeino i Finnmark, kom han til Svalbard i 1990. 

– Siden da har det vært en vanvittig lang skitur, sier Jason Roberts og ler. 

Den unge australieren skulle bli ekspert på å ferdes i arktiske strøk. Senere skulle han gjøre seg uunnværlig for dem som vil filme på Svalbard og i Arktis, fra naturdokumentarer til Hollywood-filmer. Gjennom logistikkselskapet PolarX gjør Roberts turene mulig for filmproduksjoner, forskningsekspedisjoner og transportsektoren. Men før han kom til Svalbard, hadde han ikke peiling på hva slags sted det var. På NRKs værmeldinger hadde han sett øygruppen, og tenkte at den lå rett utenfor Tromsø. Den lange flyturen fikk han til å skjønne at han skulle lenger nord enn som så. 

– Jeg ble forelsket i fjellene og naturen. Den første tiden på Svalbard tilbragte jeg på fangsthytte, for å virkelig oppleve stedet, sier han. 

Longyearbyen Roberts slo seg ned i for 35 år siden var et vaskekte gruvesamfunn. Han forsøkte å skaffe seg jobb, men siden han ikke snakket norsk, lyktes han knapt. Roberts bestemte seg for å starte for seg selv – som felttekniker for forskjellige forskningsprosjekter. På den tiden var det få andre næringer enn gruvedrift på Svalbard. Men, i stortingsmelding 50 om næringstiltak på Svalbard, åpnet politikerne for at det kunne endre seg. 

– Det er den mest gjennomtenkte stortingsmeldingen jeg har lest i all min tid her. Den ville legge til rette for forskning, reiseliv og feltvirksomhet, ikke bare administrasjon og byråkrati, sier Roberts. 

Selv fikk han kjøpe en leilighet av Store Norske Spitsbergen Kulkompani, noe han mener ville vært umulig i dag. På begynnelsen av nittitallet begynte han å drive feltvirksomhet med forskning og filmproduksjon. Roberts startet med å filme dyreliv på Svalbard, og utvidet senere til Grønland, Canada, Antarktis, og Russland før krigen mot Ukraina brøt ut. I dag har PolarX ni faste ansatte, i sesonger vokser de til det dobbelte, og under virkelig store produksjoner – som under innspilling av Mission: Impossible med Tom Cruise, kan de være oppe i hundre. 

– Vi er en av få store aktører som driver næring her på Svalbard, selv om det har vært ønsket av norske myndigheter. Nå blir det hele tiden vanskeligere for oss, sier Roberts. 

Når det gjelder norsk svalbardpolitikk generelt og den siste Svalbardmeldingen spesielt, er Jason Roberts enig i nesten alt. Han er med på de overordnede målene om å opprettholde ro, stabilitet og norsk suverenitet, men ikke i tiltakene som kan gjøre det vanskeligere for utlendinger å bo i Longyearbyen. Han mener de kan føre til større gjennomtrekk, noe som ikke vil tjene stabiliteten. 

– Den norske staten har brukt milliarder av kroner for å fornorske Longyearbyen. Det er helt greit, de vil få opp antallet nordmenn. Men de har et problem i at nordmenn ikke vil gjøre drittjobber, de vil ikke vaske gulv eller servere mat. Så da oppretter de statlige arbeidsplasser, men det er egentlig ikke jobber som trengs her, sier Roberts. 

Da han selv kom til Longyearbyen for 35 år siden kom mange fra Nord-Norge for å ta en jobb i gruva på Svalbard. Nå er siste gruve i ferd med å legges ned, og situasjonen er annerledes. 

– Staten har forandret Svalbard for å bli et sted med administrative stillinger, der folk kommer fra Østlandet for å oppleve stedet en kort periode, kanskje maksimalt to år. Longyearbyen har blitt et sted for nordmenn på opplevelsesreise. Det koster staten mye penger, og det koster samfunnet, fordi de ikke er fastboende. De er expats. Jeg var en expat i Hongkong da jeg jobbet på børsen. Jeg flyttet ikke dit for å tilføre noe til lokalsamfunnet. Jeg gjorde det som en personlig opplevelse. Og det gjelder de fleste nordmenn som flytter til Svalbard nå, de er expats, sier Roberts. 

En annen utvikling Roberts reagerer på, er reguleringen av tilgangen til naturen. Svalbard har gått fra å være det minst regulerte området i hele Europa, til å bli det mest regulerte, sier han. 

– Folk flytter ikke hit fordi vi har kafeer og gallerier, de flytter fordi vi har natur. Og når folk blir fratatt det, flytter de. Den største trusselen mot norsk tilstedeværelse på Svalbard er ikke Russland og Kina, men Klima- og miljøverndepartmentet. Det er heftig å si det, men jeg mener det. De sier alt er kunnskapsbasert og faglig fundert, men det stemmer ikke, sier Roberts, og fortsetter: 

– Jeg er den som har gjort flest naturdokumentarer i Norge. Jeg har gjort alle David Attenboroughs serier om Arktis og Antarktis gjennom tretti år. Likevel har jeg ingen respekt for Klima- og miljøverndepartementets politikk på Svalbard. Den er bare symbolsk, sier han. 

– På hvilken måte mener du den er symbolsk?

– Jeg må sende 97 e-poster for å få satt opp et telt. Det er en regel om fem hundre meters avstand til isbjørn, som jeg ikke finner noen faglig begrunnelse for. Hjelper det miljøet? Vi sliter veldig mye med forvaltningen. Vi er heldige som selskap, for vi er internasjonale. Vi bare flytter ting til Canada og Grønland om det ikke går her. I sommer flyttet vi tre prosjekter til Grønland som vi kunne gjort her. For et år siden kunne vi gjort dem på Svalbard. Vi bor her og elsker Svalbard, vi vil jo helst gjøre det her hjemme. Det tar mer tid og flere kostnader, men det blir mindre papirarbeid. 

– Hva tenker du om deres eventuelle miljøavtrykk? 

– Avtrykket fra film er nærme null. Det finnes få næringer så har så lite avtrykk som oss. Vi trenger tilgang til store områder, men vi filmer naturdokumentarer så det er ingen forstyrrelse i det store bildet, ingen negativ påvirkning. Å filme for David Attenborough er noe av det mest miljøvennlig man kan gjøre, faktisk. Vi må også tenke at Planet Earth kan nå tre milliarder mennesker på kloden. Vi lanserte Planet Earth 2 i Kina nettopp, og deres versjon av Netflix ramlet nesten sammen på grunn av nedlasting. Det er viktig. Det er veldig viktig i et klima- og miljøperspektiv, men jeg er ikke sikker på at klima- og miljødepartementet tenker det samme. 

Roberts er bekymret for at kunnskap om Svalbard forvitrer hos norske myndigheter. 

– Inkompetensen den norske staten viser på Svalbard kommer av at de er så få folk med erfaring herfra som kjenner historien. Når jeg begynner å se på embetsmenn som sitter på kunnskap, begynner de få som finnes å bli gamle og dø. Jeg vet om tre stykker og alle er pensjonert eller i ferd med å bli det. Det er bare folk som kommer inn og ut hele tiden, og det er ikke bra på lang sikt, avslutter han.