Landscaping transition and (geo)politics/Grunnarbeid for omstilling og (geo)politikk
Written by Cecilie Gro Vindal Ødegaard, translated by Olivia Lasky
Bildet viser slaggsteindeponiet i Lundbakken i Svea, og skuer over Braganzavågen mot Crednermorena og Rindersbukta i sør. Foto av Ingvild Sæbu Vatn
In 2017, when the then-Minister of Trade and Industry Monica Mæland announced the decisions about Svea, she stressed that continued operations could no longer be justified due to low coal prices. The activities related to the clean-up and “returning to nature” would also give society time to adapt to the “changeover” – that is, the transition from coal mining to other energy sources and economic activities. In 2019, the clean-up of the mining area in Svea was well underway, and when I arrived in Svalbard that spring to do some short-term anthropological fieldwork, I was first struck by the archipelago’s spectacular landscape – then by how astonishing Svea’s restoration truly is. What does it actually mean to remove an entire community in order to go “back to nature?” And which narratives about our time can such a project be considered a part of?
A departure from coal – and new narratives
Unsurprisingly, the decision about the closure and dismantling of Svea led to strong reactions among miners and others. It was considered unwise in light of the relatively “clean” coal production in Svea, and many were concerned about future work opportunities in Svalbard, not to mention what the closure would mean for the local community. Would the dismantling of the mine lead to a corresponding dismantling of the otherwise solid social ties on the archipelago? Might the closure also weaken the Norwegian authorities’ demonstration of a national presence?
Some compared their own reactions to a kind of heartbreak: first shock, followed by a sense of gradually getting used to the idea. For many of those who worked there, Svea was more than just a workplace; it was its own community that had periods when it really flourished – against all odds, isolated without any road connections, deep in the Arctic wilderness. Pride and memories were linked to the work and everyday life in Svea, and for many, it therefore felt strange to come to Svea in January 2021 and see empty, unlit buildings for the very first time. At that time, the dismantling of “downtown” Svea was underway. Store Norske was quick to offer assurances that no one would lose their jobs and offered relocation and retraining.
The dismantling and restoration represent a rupture in the narrative about the miner’s central place in Svalbard and the archipelago’s future; a social drama (Turner 1980) of our day and age. It is a way of marking and initiating change and a modern ritual for handling the remains of a hundred years of mining. It marks the transition to new energy sources and a new era. At the same time, it’s also a way of marking Norwegian presence. The restoration raises questions about the boundaries between environmental management and (geo)politics, ruins and cultural heritage, and how we understand our relationship with nature.
Climate change is particularly noticeable in Svalbard, something that is also reflected in the ongoing search for alternative energy solutions on the archipelago. The authorities on the mainland are also aware of this point, trying to make Svalbard into a showcase for green solutions and environmental management. The restoration in Svea is included in this narrative, as is the inclusion of the Svea area in Van Mijenfjord National Park. This is the first time an entire community in Svalbard (or in Norway) has been taken apart and “taken back”. However, there have been attempts at preserving other abandoned mining communities on the archipelago; for example, there are research facilities at the mining site in Ny-Ålesund, and guided tours are offered in Mine 3. The Russian town of Pyramiden has also been adapted to welcome visitors after the town was abruptly abandoned in 1998, left to gradually decay and turned into what Kjartan Fløgstad refers to as a stereotype of a utopia of bygone times (2007:56). The Svea community, on the other hand, will be “taken back”. The project shows how today’s nature and climate crises form the starting point for new narratives on industrial development and change. For a social anthropologist, it therefore becomes important to explore how these are created and negotiated.
While the dismantling in Svea has been painful for some, it is also used as an opportunity for rethinking and testing out new solutions, including systems for the reuse and further sale of machines and parts of the infrastructure. Store Norske and other players have thus tried to redefine the closure of Svea as a project with opportunities. This desire forms the background for various measures for the reuse of materials from Svea – a decision that didn’t come from the government. In addition, Store Norske has taken the initiative to complete a digital reconstruction of Svea through the use of extensive photo documentation in an attempt to recreate as much of the Svea community as possible. Various players in Longyearbyen have therefore been trying to compensate for the experience of loss by turning the dismantling into something positive, while at the same time honouring the memory of the mining community. In this way, the measures for reuse, digitalisation, and restoration in Svea can be interpreted as a form of public ritual for handling a situation experienced by some as cataclysmic. The measures function as a turning point in the transition from a mining community to a showcase for the future. At the same time, they form various – and, to some extent, conflicting – narratives about Svalbard’s future.
Environmental management and presence
The restoration in Svea is a symbolic – but also political – act. It demonstrates national presence, not through historically established forms such as settlement and resource extraction, but through environmental protection regulation. In other words, it is a demonstration of national presence through human absence (Ødegaard 2021; 2022). With the restoration and conversion into a national park, not only is traffic restricted, but also other nations’ ability to extract resources in the area. For this reason, environmental protection regulations have played an increasingly important role in Norwegian policy-making on the archipelago; not only are they a means of protecting extremely vulnerable nature, but also of state governance (Saville 2019). The Svalbard Environmental Protection Act was introduced in 2002 as a follow-up to a central principle in the Svalbard Treaty – the provision that imposes a special responsibility on Norway to protect the archipelago's environment. In its criticism of Norwegian nature conservation provisions, Russia has claimed that such regulations hinder Russian activities and violate key principles in the treaty (Totland 2016:25). In assessments of the Svea restoration, it was important for the Norwegians to maintain a strict interpretation of the Svalbard Environmental Protection Act, including article 64, which requires clean-up after industrial activity and states that an area must be returned to its “original appearance.” Interestingly enough, this also enables a demonstration of Norwegian presence, such that “nature” becomes a central dimension both in the demonstration of national presence – and in visions for an environmentally-friendly Svalbard.
The landscape’s time – and blind spots
In Svea, the restoration has taken place by removing not only waste and material structures, but also other traces of human activity. This is done through attempts to recreate the landscape as it was before mining activity – at least, to the extent that this is possible. There is significant photographic documentation from early mining periods and later times, acquired by Store Norske itself as well as the Norwegian Polar Institute. This kind of image material has been important in the restoration work to form a picture of “how things were before.” In this way, it has also been possible to uncover places in the landscape with visible “deficiencies” resulting from masses that have been removed for industrial and infrastructural purposes, for example, mountainside masses. The restoration of nature thus involves imitating an imagined landscape as it existed in the early mining phases. There is a kind of landscape “healing process” in the attempt to recreate the landscape as it once was. One can ask whether the restoration can therefore function as a turning point for ways of relating to nature; not only defined through the scientific and aestheticising gaze but also as a living being that can be healed. We see similar tendencies toward the “personification” of nature in other parts of the world as well. For example, the UN has devoted the next decade to the restoration of nature, and in some places, rivers and mountains are given the status of legal subjects.
A question that has arisen in connection with the restoration is what period of time “as it was before” actually refers to, especially since the landscape of the archipelago is not static, but in constant change. Some of the buildings and roads in Svea are from before 1946 and are therefore automatically protected. For this reason, it was decided that the restoration should be based on photographic material from the time before 1946. In this way, there is an attempt – at least to a certain extent – to account for the ever-changing landscape in Svea. It seems to imply a practice of a relationship with nature as more than just a “passive object,” as well as a certain recognition of landscape and nature as place-specific, temporal, and living dimensions in the attempt to recreate the area as it was. While critics claim that continuous changes to the landscape such as fjord level and erosion make the restoration an impossible task, the intention is to facilitate the landscape’s own restitution from a long-term perspective.
While the restoration in Svea is part of the narrative about Svalbard as a place for Norwegian environmental protection and wild nature, this is a type of narrative that also creates blind spots. For example, the presentation of an environmentally responsible decommissioning of mining in the archipelago stands in contrast to the degradation of nature in various projects on the mainland, such as Hordfast, windpower development on land, or the sea landfill in Repparfjorden. Svalbard, on the other hand – as a kind of “outskirt” of Norway – is to be transformed into an environmental showcase. In Svalbard, nature and landscape are central symbols in various parties’ attempts to mark the transition to environmentally-friendly solutions. At the same time, they are of importance in discussions about Norwegian presence in the archipelago.
I 2017, da daværende næringsminister Monica Mæland kunngjorde bestemmelsene om Svea, understrekte hun at fortsatt drift ikke kunne rettferdiggjøres grunnet lave kullpriser. Aktivitetene knyttet til opprydning og «tilbakeføring til natur» ville dessuten gi samfunnet tid til å tilpasse seg «omstillingen», altså overgangen fra kullgruvedrift til andre energikilder og økonomiske aktiviteter. Våren 2019 var opprydningen i gruveområdet i Svea godt i gang, og jeg ankom Svalbard for å gjøre et kortere antropologisk feltarbeid, først slått av det spektakulære landskapet på øygruppen – deretter av det spektakulære ved tilbakeføringen i Svea: Hva innebærer det egentlig å fjerne et helt lite samfunn for å føre «tilbake til natur»?
Og hvilke fortellinger om vår tid kan et slikt prosjekt sies å inngå i?
Et brudd med kull – og nye fortellinger
Ikke uventet skapte bestemmelsen om nedstengning og demontering i Svea sterke reaksjoner både blant gruvearbeidere og andre. Det ble betraktet som en uklok beslutning i lys av det relativt «rene» kullet i Svea, og flere var bekymret for fremtidige arbeidsmuligheter på Svalbard, og hva nedstengingen ville ha å si for lokalsamfunnet. Ville demonteringen medføre en tilsvarende «demontering» av de ellers sterke sosiale bånd på øygruppen? Og ville ikke nedstengingen svekke norske myndigheters markering av nasjonal tilstedeværelse?
Enkelte sammenlignet sine egne reaksjoner med en slags kjærlighetssorg: først sjokk, fulgt av en gradvis tilvenning til tanken. For flere av dem som arbeidet der var Svea mer enn bare en arbeidsplass, det var et eget samfunn som i perioder hadde blomstret – uten veiforbindelse og mot alle odds i den arktiske villmarken. Det var stolthet og minner knyttet til arbeidet og hverdagen i Svea, og for flere var det derfor spesielt å komme til Svea i januar 2021, og for første gang se bygningene stå der uten belysning. Da var demonteringen i Svea sentrum i gang. Store Norske var raskt ute med forsikringer om at ingen ville miste jobbene sine, og tilbød omplassering og omskolering.
Demonteringen og tilbakeføringen utgjør et brudd i fortellingen om gruvearbeiderens sentrale plass på Svalbard og i øygruppens fremtid; et sosialt drama (Turner 1980) av vår tid. Det er en måte å markere og igangsette omstilling på, og fremstår som et moderne ritual for håndteringen av etterlevningene etter 100 års gruvedrift. Det markerer overgangen til nye energiformer og en ny tid – samtidig som det er en måte å markere norsk tilstedeværelse på. Tilbakeføringen reiser spørsmål om grenseoppgangen mellom naturforvaltning og (geo-)politikk; ruiner og kulturarv; og hvordan vi forstår vårt forhold til natur.
På Svalbard er klimaendringene ekstra merkbare, noe som også gjenspeiles i den pågående søken etter alternative energiløsninger på øygruppen. Myndighetene på fastlandet er dessuten klare på dette punktet: Svalbard skal bli et utstillingsvindu for grønne løsninger og naturforvaltning. Tilbakeføringen i Svea inngår i denne fortellingen, også med inklusjonen av området i Van Mijenfjord nasjonalpark. Dette er første gang at et helt samfunn på Svalbard (eller i Norge) blir demontert og «ført tilbake» (1.). Andre nedlagte gruvesamfunn på øygruppen er forsøkt bevart; ved gruveanlegget i Ny-Ålesund er det tilrettelagt for forskningsaktivitet, og i Gruve 3 tilbys omvisninger. I den russiske gruvebyen Pyramiden er det også tilrettelagt for besøkende etter at byen brått ble forlatt i 1998; overlatt til et gradvis forfall og omgjort til det Kjartan Fløgstad omtaler som en stereotypi av gårsdagens utopi (2007:56). Svea-samfunnet på sin side skal altså «føres tilbake». Prosjektet viser hvordan dagens natur- og klimakrise danner utgangspunkt for nye fortellinger om industriell utvikling og endring, og for en sosialantropolog blir det viktig å utforske hvordan disse skapes og forhandles om.
Mens demonteringen i Svea har vært smertefull for noen, brukes det også som en mulighet for nytenkning og for å teste ut nye løsninger, blant annet gjennom ordninger for gjenbruk og videre salg av maskiner og deler av infrastrukturen. Store Norske og andre aktører har dermed prøvd å omdefinere Svea-nedstengningen til et prosjekt med muligheter. Dette ønsket danner bakgrunnen for ulike tiltak for gjenbruk av materialer fra Svea – noe som ikke var en bestemmelse fra regjeringen. I tillegg har Store Norske tatt initiativ til en digital re-konstruksjon av Svea, gjennom bruk av omfattende foto-dokumentasjon for å gjenskape mest mulig av Svea-samfunnet. Ulike aktører i Longyearbyen har dermed prøvd å kompensere for opplevelsen av tap ved å snu demonteringen til noe positivt – og samtidig hedre minnet om gruvesamfunnet. På den måten kan tiltakene for gjenbruk, digitalisering og tilbakeføring i Svea forstås som en form for offentlig ritual for håndteringen av en situasjon opplevd som kritisk og omveltende. Tiltakene fungerer som omdreiningspunkt i overgangen fra gruvesamfunn til utstillingsvindu for fremtiden, på samme tid som de inngår i ulike, til dels konkurrerende, fortellinger om Svalbards fremtid.
Naturforvaltning og tilstedeværelse
Tilbakeføringen i Svea er en symbolsk, men også en politisk handling. Det er en måte å markere nasjonalt nærvær på, ikke gjennom de historisk etablerte formene som bosetting og ressursutvinning, men gjennom miljøvernregulering; det vil si en markering av nasjonalt nærvær gjennom menneskelig fravær (Ødegaard 2021; 2022). Med tilbakeføring og omgjøringen til nasjonalpark begrenses ikke bare ferdsel, men også andre nasjoners mulighet til å utvinne ressurser i området. I den forbindelse har miljøvernregulering spilt en stadig viktigere rolle i norsk politikkutforming på øygruppen, og synes å være et middel ikke bare for viktig vern av svært sårbar natur, men også et middel for statlig styring (Saville 2019). Svalbardmiljøloven ble innført i 2002 som oppfølging av et sentralt prinsipp i Svalbardtraktaten, det vil si bestemmelsen som pålegger Norge et særlig ansvar for å verne om miljøet på øygruppen. I sin kritikk av norske naturvernbestemmelser har Russland hevdet at slik regulering hindrer russisk virksomhet og bryter med sentrale prinsipper i traktaten (Totland 2016:25). I vurderingene om tilbakeføring i Svea var det fra norsk side viktig å legge til grunn en streng tolkning av Svalbardmiljøloven, deriblant artikkel 64, som krever opprydning etter industriell aktivitet og at et område skal tilbakeføres til sitt «opprinnelige utseende». Interessant nok muliggjør dette samtidig en markering av norsk tilstedeværelse, slik at «natur» gjøres til en sentral størrelse både i markeringen av nasjonalt nærvær – og i visjoner for et miljøvennlig Svalbard.
Landskapets tid – og blindsoner
I Svea har tilbakeføringen til natur funnet sted ved å fjerne ikke bare avfall og materielle strukturer, men også andre spor etter menneskelig aktivitet, gjennom forsøk på å gjenskape landskapet slik det var før gruvedriften – i alle fall i den grad dette er mulig. Det fins god fotodokumentasjon både fra tidlig gruvedrift og senere perioder, anskaffet både av Store Norske selv og Polarinstituttet. Slikt bildemateriale har vært viktig i arbeidet med tilbakeføringen, for å danne seg et bilde av «hvordan ting var før». På den måten har man også kunnet avdekke steder i landskapet med synlige «mangler» - som resultat av masser som i sin tid har blitt fjernet, for eksempel fjellsidemasse. Tilbakeføringen til natur innebærer dermed en etterligning av et forestilt landskap slik det eksisterte i tidlig fase av gruvedriften. Det er en slags landskapets helbredelsesprosess i forsøket på å gjenskape landskapet slik det var. Man kan spørre seg om tilbakeføringen dermed kan fungere som et omdreiningspunkt for måter å forholde seg til natur på; ikke bare definert gjennom det vitenskapelige og det estetiserende blikket, men som et eget levende vesen, som kan leges. Vi ser lignende tendenser til naturens «personliggjøring» også i andre deler av verden, blant annet har FN viet det neste tiåret til restaurering av natur – og noen steder gis elver og fjell status som juridiske subjekt.
Et spørsmål som har dukket opp i forbindelse med tilbakeføringen er hvilken tidsperiode «slik det var før» egentlig viser til, spesielt siden landskapet på øygruppen ikke er statisk, men i stadig endring. Enkelte av bygningene og veiene i Svea er fra tiden før 1946 og dermed automatisk fredet, og på bakgrunn av dette ble det bestemt at man i tilbakeføringen skulle ta utgangspunkt i fotomateriale fra tiden før 1946. På denne måten prøver man – i alle fall til en viss grad – å ta høyde for at landskapet i Svea har vært i endring. Det synes å innebære en utøvelse av et forhold til natur som mer enn bare «passivt objekt», men også en viss anerkjennelse av landskap og natur som stedsspesifikke, temporale og levende størrelser i forsøket på å gjenskape området slik det var. Mens kritikere hevder at kontinuerlige endringer av landskap, fjordnivå og erosjon gjør tilbakeføringen til en umulig oppgave, er intensjonen å tilrettelegge for landskapets egen restituering i et langtidsperspektiv.
Mens tilbakeføringen i Svea inngår i fortellingen om Svalbard som sted for norsk miljøvern og vill natur, så er dette en type fortelling som også skaper blindsoner. Fremstillingen av en miljøansvarlig avvikling av gruvedrift på øygruppen står for eksempel i kontrast til nedbygging av natur både i forbindelse med Hordfast og vindkraftutbygging på land, eller sjødeponi i Repparfjorden. Svalbard derimot, som en slags Norges «utkant», skal omgjøres til et miljømessig utstillingsvindu. På Svalbard utgjør natur og landskap sentrale symboler i ulike aktørers forsøk på å markere overgangen til miljøvennlige løsninger – og er samtidig av betydning i diskusjonene om norsk tilstedeværelse på øygruppen.
(1.) Lignende tilfeller inkluderer skytebanene på Hjerkinn, og jevning av gruvebygninger både i Pyramiden og andre gruvesamfunn på Svalbard i 1938-39, for å hindre Hitlers utnyttelse av gruvene (Fløgstad 2007:90). / Similar cases include the shooting ranges at Hjerkinn and the levelling of mine buildings both in Pyramiden and other mining communities on Svalbard from 1938-39 in order to prevent Hitler's exploitation of the mines (Fløgstad 2007:90).
References
Fløgstad K. 2007. Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi. Spartacus Forlag.
Saville S. 2019. Locating value(s) in political ecologies of knowledge: The East Svalbard management plan. Locating Value. Routledge: 173-185.
Totland P.A. 2016. Kaldfront. Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år. Cappelen Damm.
Turner V. 1980. Dramas and stories about them. Critical Inquiry 7 (1): 141-168.
Ødegaard, C.V. 2021. Sosiale drama på Svalbard: Tilbakeføring til natur og fortellinger om en ny tid (Social drama in Svalbard: Returning to nature and narratives of a new time). Naturen, 145(2-3): 138-147.
Ødegaard, C.V. 2022. Returning to nature. Post-carbon utopias in Svalbard, Norway. Social Analysis: The International Journal of Anthropology, 66(2): 1-22.